Last ned… - Martin Bekkelund

så han noe langt, langt borte; det skinte som en liten stjerne, sa gutten. "Det blir nok større," sa
eselet. Da de hadde reist et langt stykke igjen spurte det: "Ser du noe nå?" "Nå ser jeg det skinner
som en måne," sa gutten. "Ja ja," sa eselet. Da de hadde reist langt og lenger enn langt, bortover
land og strand, over haug og hei igjen, spurte eselet: "Ser du noe nå?" "Nå synes jeg det skinner
mest som sola," sa gutten. "Ja, det er gullslottet vi skal til," sa eselet; "men utenfor ligger en linnorm
som stenger for veien og holder vakt." "Jeg mener jeg blir redd den," sa gutten. "Å inte," sa eselet;
"vi får bryte over den kvistelag og legge imellom flo'er av hesteskosøm og tenne varme på, så blir vi
vel kvitt den." Langt om lenge kom de bort imot der slottet hang; men linnormen lå fremfor og
stengte for veien dit. Så ga gutten dragene et godt mål med okse- og svineskrotter for at de skulle
hjelpe ham, og de brøt over den en flo kvist og en flo spiker og hesteskosøm, til de hadde brukt opp
de tre hundre kassene som de hadde, og da det var gjort, satte de varme på og brente opp linnormen
lys levende.
Da de var ferdige med den, fløy den ene dragen under og lettet slottet opp, og de to andre fór høyt
til værs og løste ut lenkekrokene som det hang i, og så satte de det ned på marken. Da det var gjort,
gikk gutten inn, og her var det enda gildere enn i sølvslottet, men folk så han ikke før han kom inn i
det innerste rommet; der lå prinsessen på en gullseng. Hun sov så hardt som hun skulle være død,
men det var hun ikke, enda han ikke var kar for å vekke henne, for hun var rød og hvit som melk og
blod. Best som gutten sto og så på henne, kom trollet farende. Ikke før hadde det fått det første
hodet inn gjennom døren, så skrek det: "Huff, her lukter så kristen mannlukt!" "Kanskje," sa gutten;
"men du har ikke bo å blåse så hardt i nesa for det; du skal ikke lenge ha vondt av den," sa han; og
så hugg han alle hodene av det, som de satt på kålstilker. Så tok dragene gullslottet på ryggen og fór
hjem med det - de var ikke lenge om veien, skal jeg tro -og satte det ved siden av sølvslottet, så det
skinte både vidt og bredt.
Da prinsessen fra sølvslottet kom til vinduet om morgenen og fikk se det, ble hun så glad at hun
sprang over i gullslottet straks på timen; men da hun fikk se søster sin som lå og sov som hun var
død, sa hun til gutten at de kunne ikke få liv i henne før de fikk dødsens og livsens vann, og det sto i
to brønner på begge sider av et gullslott som hang i luften ni hundre mil bortenfor verdens ende, og
der bodde den tredje søsteren. Ja, det var ikke annen råd, mente gutten, han fikk hente det også, og
det var ikke lenge før han var på veien. Så reiste han langt og lenger enn langt, gjennom mange
riker, gjennom mark og skog, over fjell og fjære, over berg og båre. Til sist kom han til verdens
ende, og enda reiste han både langt og lenge, over hei og haug og høye hamrer. "Ser du noe?" sa
eselet en dag. "Jeg ser ikke annet enn himmel og jord," sa gutten. "Ser du noe nå?" sa eselet, da det
led om noen dager. "Ja, nå synes jeg jeg skimter noe høyt oppe og langt borte, liksom en liten
stjerne," sa gutten. "Det er nok ikke så lite enda," sa eselet. Da de hadde reist en stund igjen, spurte
det: "Ser du noe nå?" "Ja, nå tykker jeg det skinner som en måne." "Jaså," sa eselet. Så reiste de i
noen dager til. "Ser du noe nå?" spurte eselet. "Ja, nå skinner det som sola," svarte gutten. "Dit skal
vi," sa eselet; "det er gullslottet som henger i luften. Der bor en prinsesse som er røvet av et troll
med ni hoder; men alle de ville dyr som i verden er, ligger på vakt og stenger for veien dit," sa
eselet. "Huff, jeg mener mest jeg blir redd nå!" sa gutten. "Å inte," sa eselet. Og så sa det at det ikke
hadde noen fare når han ikke ga seg til å stanse der, men reiste så snart han hadde fylt krukkene sine
med vannet; for det var ikke fremkommelig mer enn én time om dagen, og det var høgstdags; men
var han ikke kar til å bli ferdig i den tiden og komme unna, så rev de ham i tusen stykker. Ja, det
skulle han gjøre, sa gutten; han skulle nok ikke bie for lenge.
Klokken tolv kom de fram. Da lå alle de ville og vonde dyr som til var, som en gard utenfor porten
og på to sider av veien; men de sov som stokk og stein, og det var ikke ett av dem som leet på
labben engang. Gutten gikk imellom dem og aktet seg vel, så han hverken trådde på tærne eller
rumpetippene av dem, og fylte krukkene sine med livets og dødens vann, og mens han gjorde det,
så han på slottet, som var støpt av blanke gullet. Det var det gildeste han hadde sett, og han mente
det måtte være enda gildere innvendig. "Pytt, jeg har tiden for meg," tenkte Askeladden, "jeg kan