Last ned… - Martin Bekkelund

Da kongssønnen hadde ett og hvilt seg en stund, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han
til den samme byen og det samme vertshuset, der det støtt var glede og aldri sorg, og der syntes han
også det skulle være godt å være, og den første han traff, det var broren, og så ble han der. Broren
hadde turt og sviret så han nesten ikke hadde klær på kroppen; men nå tok de til på ny frisk, og det
ble slik dans og drikk og lyst og herlighet at den andre også glemte fuglen og fjæren og far sin og
reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han, han også.
Da det led til at eplet skulle bli modent igjen, skulle den yngste kongssønnen ut i hagen og gjete opp
epletyven. Han fikk med seg en kamerat som skulle hjelpe ham opp i treet, og tok med en øldunk og
en kortleik til tidsfordriv, så han ikke skulle sovne av. Rett som det var, skinte det som en sol, så de
så hver fjær på fuglen, lenge før den rakk fram. Kongssønnen til å klyve opp i treet, og i det samme
gullfuglen slo ned og tok eplet, ville han gripe den, men han fikk bare en fjær av styven på den. Så
gikk han inn i kammerset, der kongen lå og sov, og da han kom inn med fjæren, ble det så lyst som
klare dagen.
Så ville han også ut på vidåtta og friste om han kunne få spurt opp brødrene sine og fange fuglen;
for han hadde da vært så nær at han hadde bitt merke i den og fått en fjær av styven på den han, sa
han. Ja, kongen gikk lenge og grundet på om han skulle la ham reise; det var von til det ikke gikk
bedre med ham som var yngst, enn det hadde gått med de to eldste, som skulle ha mere forstand på
verden, og han var redd han skulle miste ham også. Men kongssønnen ba så vakkert, og så fikk han
da lov til sist. Så nistet han seg ut, og kongen rustet ham vel både med klær og penger, og så la han i
vei.
Da han hadde reist et stykke, ble han sulten og tok opp skreppen sin og satte seg til å holde dugurd,
og rett som han var best i lag med det, kom det en rev ut av et granholt, og satte seg ved siden av
ham og så på.
"Å kjære, gi meg litt mat, du!"
"Jeg kunne vel trenge til maten min selv," sa kongssønnen; "for jeg kan ikke vite hvor langt jeg skal
fare," sa han; "men så mye har jeg alltids, at jeg kan gi det litt med."
Da reven hadde fått et stykke kjøtt å bite i, så spurte han kongssønnen hvor han skulle hen. Ja, det
fortalte han.
"Vil du lyde meg, så skal jeg hjelpe deg, så du skal ha lykken med deg," sa reven.
"Det lovte kongssønnen, og så slo de seg i lag. De reiste en stund, til de kom til den samme byen og
det vertshuset der det støtt var glede og aldri sorg.
"Jeg får nok gå utenom her; det er så leit med hundene," sa reven, og så fortalte han hvor brødrene
hans holdt til, og hva de tok seg til. "Og går du inn der, så kommer du ikke lenger, du heller," sa
han.
Kongssønnen lovte det, og ga ham hånden på at han ikke skulle gå inn der, og så tok de hver sin vei.
Men da han kom til vertshuset og hørte for spill og lystighet der var, så måtte han inn, det var ikke å
spørre om, og da han traff brødrene sine, ble det slik huskestue at han glemte både reven og reisen
og fuglen og far sin. Men da han hadde vært der en stund, kom reven - han hadde våget seg inn i
byen likevel - og gløttet på døren og blunket til kongssønnen og sa at nå måtte de i veien. Så sanset
kongssønnen seg igjen, og så reiste de av gårde.
Da de hadde gått en tid, så de et stort fjell langt borte. Så sa reven: "Tre hundre mil bakenfor det
fjellet er det en gullforgylt lind med gullblad, og i den linden sitter gullfuglen som fjæren er av."