Last ned… - Martin Bekkelund

hun var redd for at han, som fór vidt på tømring, skulle føre henne ut blant folk fordi hun var så
nisk.
Da sommeren kom, og det ble grønt og blommer, og fuglene sang i hver busk, reise
Solheimskjerringa til seters; men hun kjente ikke hvor fint det luktet av blomstene; hun hørte ikke
fuglene sang, for både hun og fehunden og jentene hennes hadde nok å bestille med å holde de
forsultne krøtterne sammen. Hjemme hadde de gått og gnaget, til bakkene i hagen nesten var bare,
og hver gang de nå så en grønn flekk eller noen gresstrå eller friske løvbusker i lia, ville de bort og
smake på det; kalvene og kvigene rente omkring og sparket bakut, så det var en lyst å se hvor
muntre de var; de gledet seg nok til de fete fjellbeitene.
De kom først sent til setra, og da de hadde stelt fra seg, kom en av jentene inn og sa at det gikk en
stor fremmed geit ute på setervollen; den hadde forgylte horn, og det skinte i den som om ragget var
silke, sa jenta.
"Skulle noen ha hørt slikt snakk!" sa kjerringa og skulle ut og se på geita; men hun kunne ikke se at
den hadde forgylte horn, og ragget på den syntes hun ikke var annerledes enn på hennes egne geiter,
Lok og Strandt.
Men som hun sto der, hørte hun det sang så vakkert langt borte fra fjellet:
"Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?
Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?"
Men kjerringa ble vel sint, kan du tro! Hun innbilte seg at det var en av naboene hennes som ville
erte henne og gjøre narr av henne, fordi hun var så gjerrig. Hun skrek og bante at hun ikke hadde så
dårlig ku at hun ville bytte den bort, om de bød henne en hel tylvt med raggete geiter, og så jagde
hun geita av setervollen langt bort igjennom småskogen.
Da begynte det å kaue borte i fjellet:
"Kom hjem, kom hjem,
du vesle Gullfebla mi!
Kom hjem, kom hjem,
du vesle Gullfebla mi!
Gullfebla!"
Og så blåste det så vakkert på lur langt borte, og det klang igjen fra alle berg og hauger, til den siste
lyden svant hen langt, langt borte i det høye fjellet hvor sneen lå.
En stund etter reiste Solheimskjerringa hjem, og da fikk Ragnhild Glittre lov å reise til seters med
sin blåsidede ku; hun skulle være der og hjelpe jentene med seterstellet. Og det kunne de nok stå
seg på, for det fantes ingen flinkere enn Ragnhild til det. Når hun var på setra, var det liksom allting
gikk av seg selv og gjorde seg selv, og aldri fikk de gulere smør og lysere ost enn den Ragnhild
kjernet og ystet.
Men en kveld, da hun og budeiene satt og melket, ble kyrne rent galne; de spente og sparket, som
om kleggen var etter dem, og de ville slett ikke stå stille som ellers. Den store rødsidede stuten
begynte å brøle, og med ett rente den like mot grinden og slo opp et fælt brøl. Ragnhild så opp med
det samme; hun syntes tydelig hun så det fløy en over skigarden, men hun kunne ikke skjelne hva
det var som fløy så fort; for hennes øyne så det ut som en skinnfellfille. Men det var bundet et bånd