Last ned… - Martin Bekkelund

drikke med, så dunken kunne letne. Jo, langt om lenge så kom det en mann igjen, og han var så tørr
og skranglet at det var et rent guds under at han hang i hop.
"God dag," sa mannen.
"God dag igjen," sa gutten.
"Hvor skal du hen?" spurte mannen.
"Jeg skulle se om jeg kunne finne én å drikke med, så dunken min kunne letne litt, den blir så tung å
bære," sa gutten.
"Kan du ikke drikke med meg, likså godt som med en annen?" sa mannen.
"Jo, kan så," sa gutten. "Hva er du for en, du da?" sa han.
"De kaller meg for Døden," sa mannen.
"Deg vil jeg drikke med," sa gutten, og la ned kaggen og ga seg til åtappe øl i skålen. "Du er en
fagnamann, for du gjør alle like, både fattige og rike."
Så drakk han ham til, og Døden syntes det var et herlig drikke, og da gutten unte ham vel, drakk de
til skiftes, så ølet minket og kaggen letnet.
Til sist sa Døden: "Jeg har aldri kjent drikk som smakte bedre og gjorde meg så godt som det ølet
du har skjenket meg, jeg syntes jeg ble som nyfødt innvendes, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre deg
til takk for det." Men da han hadde tenkt seg om en stund, så sa han at kaggen aldri skulle bli tom,
hvor mye de drakk av den, og ølet som var på den, skulle bli til helsebot, så gutten kunne gjøre syke
friske igjen, bedre enn noen doktor. Og så sa han at når han kom inn til en syk, da skulle Døden
støtt være der og syne seg for ham, og det skulle han ha til sikkert merke, at når Døden satt ved
føttene, så kunne han frelse den syke med en helsedrikk av kaggen, men satt han ved hodegjerdet,
så gaves der hverken hjelperåd eller helsebot for døden.
Gutten var snart navnspurt, så han ble hentet vidt og bredt, og han hjalp mangfoldige til helse igjen,
som det ikke hadde vært hjelp for. Når han kom inn og så hvor Døden satt hos den syke, spådde han
enten liv eller død, og støtt var han sannspådd. Han ble både en rik mann og en mektig mann, og til
sist ble han hentet til en kongsdatter langt borte i landene. Hun var så farlig syk at ingen doktor
trodde seg til å hjelpe henne mer, og så lovte de ham alt han kunne ønske og forlange, om han
kunne frelse henne. Da han kom inn til kongsdatteren, satt Døden ved hodegjerdet, men han satt og
blundet og nikket, og mens han satt slik, kjente hun seg bedre. "Her gjelder det liv eller død," sa
dokteren, "og det er vel ingen frelse, om jeg ser rett," sa han. Men de sa han måtte frelse henne, om
det så skulle koste land og rike. Så så han på Døden, og mens han satt der og blundet igjen, vinket
han til tjenerne at de skulle snu sengen i en hast, så Døden ble sittende ved føttene, og i det samme
det var gjort, ga han henne helsedrikken, så var hun frelst.
"Nå svek du meg," sa Døden, "og nå er det kvitt mellom oss."
"Jeg var nødt til det, om jeg skulle vinne land og rike," sa gutten.
"Det skal ikke hjelpe deg stort," sa Døden; "din tid er ute, for nå hører du meg til."
"Ja, skal det så være, så la det så være," sa gutten; "men du lar meg vel få lov til å lese ut Herrens
bønn først," sa han.