Last ned… - Martin Bekkelund

"Jeg tror hun heter Sølvi," sa mannen.
Da gutten hørte det, rente han avsted med grevet i hånden og ropte:
"Sølvi, Sølvi
tausa mi!"
Men da han var kommet litt bortpå jordet, kom han i hug at han hadde tatt grevet med seg, og så
kastet han det tilbake, like i foten på mannen. Mannen til å skrike og bære seg som det satt en kniv i
ham, og så glemte gutten navnet og løp hjem det forteste han kunne, og da han kom hjem, var det
første mor hans spurte: "Hva heter jenta di?" Gutten var like klok; han visste det ikke bedre nå enn
første gangen.
"Du er samme stortullen du," sa kjerringa. "Du kommer nok ingen vei med dette heller. Men nå får
jeg reise i veien sjøl og hente jenta di her hjem og få giftet deg. Imens får du bære vann på femte
veggen, og så får du ta noe av bust og noe av bog, og det grønneste i kålhagen får du ta, og koke alt,
og når du har gjort det, får du fjøre deg vel opp, så du er søt gutt til jenta di kommer, og så kan du
sette deg på stabben."
Ja, det mente gutten han nok skulle gjøre; han bar vann og slo inn i stua så det hadde skikk; men
han kunne ikke få det til å stå høyere enn på fjerde stokklaget; når det kom høyere, rant det ut. Så
måtte han holde opp med det. Men nå hadde de en hund som hette Bust, og en katt som hette Bog;
dem tok han og puttet i soddgryta. Det grønneste han fant i kålhagen, var en grønn kjole, som
kjerringa hadde eslet sønnekona si; den hakket han fint og hadde på soddet; men grisen som hette
Alt, den kokte han for seg selv i bryggepanna. Da gutten vel hadde gjort ifra seg det, fant han seg en
krukke med sirup og en fjærdyne; først smurte han seg med sirupen, og siden sprettet han opp dyna
og veltet seg i fjærene, og så satte han seg på stabben ute i kjøkkenet, til moren og jenta kom.
Det første kjerringa saknet da hun kom til gårds, var hunden, for den brukte støtt å møte henne på
jordet. Det neste hun savnet, var katten, for den møtte hun støtt i svalen, og når det var riktig godt
vær og solskinn, så kom den ut på tråkka og møtte henne ved grinda. Den grønne kjolen hun hadde
eslet sønnekona si, så hun heller ikke, og grisen, som gryntet og fulgte etter hvor hun gikk, den var
ikke der, den heller. Så skulle hun til å spørre om det; men i det samme hun lettet på klinken, sto
vannet ut gjennom døren som en foss, så de nær var blitt borte i flommen, både kjerringa og jenta.
De måtte gå omkring til kjøkkendøren, og da de kom inn, satt denne skikkelsen oppfjæret der.
"Hva er det du har gjort?" sa kjerringa.
"Jeg har gjort som du ba meg jeg, mor," sa gutten; "jeg bar vann på femte veggen; men like fort som
jeg bar inn, rant det ut, så jeg fikk det ikke høyere enn på den fjerde."
"Ja men Bust og Bog da?" sa kjerringa, og ville slå det bort i noe annet, "hvor har du gjort av dem?"
sa hun.
"Jeg gjorde som du ba meg om jeg, mor," sa gutten, "jeg tok og la dem i soddgryta. De både skreik
og de låt, og de beit og de klorte, og han Bust var sterk og sparket imot, men han måtte til til sist
likevel, og Alt, han koker i bryggepanna i størhuset, for han var det ikke rom til i soddgryta!" sa
han.
"Men hva har du gjort av den nye grønne kjolen jeg hadde eslet sønnekona mi?" sa kjerringa, og
ville slå bort galskapen hans.