Last ned… - Martin Bekkelund

Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le
Det var engang en konge som hadde en datter, og hun var så vakker at hun var navngjeten både vidt
og bredt; men hun var så alvorlig av seg at hun aldri kunne le, og så var hun så stor på det at hun sa
nei til alle som kom og fridde til henne, og ikke ville hun ha noen, om de var aldri så gilde, enten
det var prinser eller herremenn. Kongen var lei av dette for lenge siden, og syntes at hun kunne gifte
seg, hun som de andre, hun hadde ikke noe å vente etter, hun var gammel nok, og rikere ble hun
ikke heller, for halve riket skulle hun ha, det var morsarven hennes.
Så lot han lyse opp på kirkebakken både fort og snart, at den som kunne få datteren hans til å le, han
skulle ha henne og det halve kongerike. Men var det noen som prøvde seg og ikke kunne få henne
til, skulle de skjære tre røde remmer av ryggen hans og strø salt i, og det er sikkert at det ble mange
såre rygger i det kongeriket. Det kom friere farende både fra syd og fra nord og fra øst og fra vest,
og trodde det var ingen sak å få en kongsdatter til å le. Og rare karer var det også som kom. Men
alle de apefanter det var, og alle de apefynter de gjorde, så var kongsdatteren like stø og alvorlig,
hun.
Tett ved kongsgården bodde det en mann som hadde tre sønner. De fikk også spurt at kongen hadde
lyst opp, at den som kunne få kongsdatteren til å le skulle få henne og halve kongeriket.
Den eldste ville i veien først; så strøk han av gårde, og da han kom til kongsgården, sa han til
kongen at han ville nok friste å få kongsdatteren til å le.
"Ja, det er vel nok," sa kongen, "men det kan visst lite nytte, min mann, for her har vært så mange
som har prøvd seg; datter min er så sorgfull at det ikke nytter, og jeg ville nødig at flere skulle
komme i ulykke."
Men han mente det skulle nok nytte. Det kunne ikke være så farlig en sak å få en kongsdatter til å le
for ham, for de hadde ledd så mange ganger av ham, både fornemme og simple, da han tjente soldat
og ekserserte under Nils fløymann. - Så la han ut på tråkka, utenfor vinduet til kongsdatteren, og tok
på å eksersere etter Nils fløymann. Men det hjalp ikke. Kongsdatteren var like stø og alvorlig. Så
tok de ham og skar tre brede, røde remmer av ryggen hans og sendte ham hjem igjen.
Da han vel var kommet hjem, ville den andre sønnen i veien. Han var skolemester, og en underlig
figur til kar var det. Han var låghalt, og det så det forslo. Best han var liten som en guttunge, reiste
han seg på det lange benet sitt, og ble så stor som et troll. Og til å legge ut var han riktig svær.
Ja, han dro da til kongsgården og sa han ville friste å få kongsdatteren til å le; det var ikke så rent
ulikt enda, mente kongen; "men gud trøste deg, får du henne ikke til," sa han; "remmene skjærer vi
bredere for hver som prøver seg."
Skolemesteren strøk ut på tråkka; der stilte han seg opp utenfor vinduet til kongsdatteren, og han
prekte og messet etter syv prester, og leste og sang etter syv klokkere som hadde vært i bygda der.
Kongen lo så han måtte holde seg i svalstolpen, og kongsdatteren ville til å dra på smilen, hun òg,
men så var hun like stø og alvorlig igjen, og så gikk det ikke bedre med Pål skolemester enn det
hadde gått med Per soldat - for Per og Pål hette de, måvite. - De tok ham og skar tre røde remmer av
ryggen hans og strødde salt i, og så sendte de ham hjem igjen.
Så ville den yngste i veien, og det var Tyrihans. Men brødrene lo og gjønte av ham og tedde ham de
såre ryggene sine, og faren ville ikke gi ham lov, for han sa det kunne ikke nytte for ham, som ikke
hadde noe vett; ingenting kunne han og ingenting gjorde han, han satt bare i peisen som ei katte, og