Last ned… - Martin Bekkelund

skogensomheten; fjernt borte klang en lur, eller kanskje det bare var gjenlyden av dens toner, som i
aftenens stillhet nådde mitt øre, svevende, hendøende, på en gang forlokkende og klagende.
Jeg gikk igjennem Osskogen opp langs med vannet, for fra en eller annen av de fremskytende
oddene, om der ennu var folk oppe, å rope efter båt over til Bonna, det eneste sted hvor mennesker
bor ved denne innsjøen.
Ved Skysskafferodden kom to gamle menn ut av skogen.
Den ene hadde et patriarkalsk tiggerutseende, og var en aldeles kjempemessig figur med markert
ansikt, buskete bryn og et langt ærverdig gråskjegg. På hodet hadde han en topplue av blått ullgarn,
og over den gamle gråtrøyen hang en lammeskinns pose i et rødt ullbånd. Den andre var en fisker
som jeg oftere hadde truffet på mine vandringer i disse ødemarkene. Hans slekt hadde bodd og
ferdes her så lenge noen kunne minnes, og hadde i eldre tider ligget i evindelige klammerier med
"skogfinnene", som efter sagn i forskjellige bygdelag like til midten av forrige århundre bodde
spredt i Nordmarken og de store skogviddene som i flukt med den strekker seg fra Lier og
Holsfjorden like inn i Gudbrandsdalen og Valdres.
Men gamle Elias har ikke alltid vært bare fisker. I sin ungdom var han en kjekk sjømann, som likeså
lite fryktet stormen som kanonenes drønn. Han var med ved Gøteborg 1788, han var båtsmannsmat
på Prøvesten den 2. april 1801. Han har innåndet duften av Middelhavslandenes oransjelunder, og
har sett Indiens palmer. I Nordmarken heter han Elias fisker eller Elias svenske fra sitt første tokt.
Nu er han krøpling og har understøttelse av fattigkassen. Men de brede skuldrene og de kraftige
armene vitner ennu om hva han engang var for en kar, og når ordet løsner seg fra leppene og han
taler om kommandørkaptein Lassen, om havet, om annen april og om sine fisketurer i Nordmarken,
kommer det liv i øynene og i det ellers slappe og skjeggete ansiktet. Gamle og unge lytter gjerne til
hans fortellinger, og Elias er en velkommen gjest overalt, selv hos de små sjeler, som ser med
misunnelse på hans hell som fisker. For fisker er han fremdeles med liv og sjel, og hans ferdighet,
hans mangeårige kjennskap til fiskens gang og levevis i disse elvene og vannene, gjør at hans strev i
alminnelighet krones med et sjeldent hell. I den beste fisketid ser man Elias fisker, selv nu i hans fire
og åttiende år, hver uke dra til byen med en uhyre vidjeskreppe full av fisk på ryggen. Men en
svakhet har han. Han søker altfor meget å fylle ut kløften mellem før og nu ved den nordiske Lethe.
Når han vender hjem fra byen, er skrittene vaklende og hodet tungt, og skjønt han ikke har langt til
sitt hjem, - den lille hytten som ligger på en bakke til venstre for veien straks før man kommer til
Skjervenbroen i Maridalen - hender det at han undertiden overnatter ved siden av veien.
"Vel møtt, fiskere," sa jeg.
"God kveld," sa de begge og lettet på luene.
"Godaften, Elias, skal vi nu møtes her igjen?"
"Ja, jeg er som skyfloken jeg," sa Elias, "den er der når de minst venter den."
"Tenker dere å fiske her til natten?" spurte jeg.
"Vi har nok tenkt å freste den litt i natt," sa Elias; "det er tidlig på året ennå, men kommer det vind
og regn, så tør den nok slå etter."
"Ja, det tror jeg også, Elias."
"I har vel tatt den slemt i elva?" spurte Elias med et nysgjerrig blikk til fiskekurven min.