Last ned… - Martin Bekkelund

Men trollet lå borti senga og svor at det ikke var sant; der skulle annen kar til å melke løvemelk, sa
han.
Da gutten hørte det, truet han trollet ut av sengen og rev opp døren. Løvene riset opp mot trollet og
tok fatt på ham, så gutten måtte gå imellom og løse taket.
Da det led på natten tok trollet på å snakke med kjerringa igjen. "Jeg vet ikke hvordan vi skal få
livet av denne gutten," sa trollet; "han er altfor sterk; veit ikke du noen råd?" sa han til kjerringa.
"Nei, veit ikke du noen råd, så veit ikke jeg," sa kjerringa.
"Ja, jeg har to brødre på et herreslott," sa trollet, "de er tolv ganger sterkere enn jeg, og derfor ble
jeg utstøtt og fikk gården; de bruker slottet, og der er en frukthage med epler i, som er slik at den
som eter av dem, sover i tre jamdøger etter. Når vi kunne få denne gutten dit etter epler -! Han var
ikke kar til å berge seg for å smake på eplene, og når han først sov, så rev brødrene mine ham i
stykker."
Kjerringa sa hun fikk gjøre seg syk, og si hun ikke ble god før hun fikk av de eplene, så gikk han
nok etter dem.
Dette lå gutten og lydde på.
Om morgenen var kjerringa så skral og skrøpelig at hun kunne ikke bli god igjen, uten hun fikk
epler fra den hagen som lå ved slottet til trollbrødrene, men hun hadde ingen å sende dit.
Jo, gutten var villig til å gå, og de elleve løvene fulgte med. Da han kom til hagen, krøp han opp i
epletreet og åt så mange epler han kunne rå med, og han var ikke kommet ned igjen, før han sovnet;
men løvene la seg i ring omkring ham. Den tredje dagen kom brødrene til trollet. Men de kom ikke
som folk; de kom burende som mannolme stuter, og undres på hva det var for en som hadde lagt seg
der, og sa de skulle plukke ham så små som gryn, så det ikke skulle bli filla igjen av ham. Men
løvene fór opp og rev trollene i småstykker, så det så ut som de skulle ha veltet en dynge bortetter,
og da de var ferdige med det, la de seg omkring gutten igjen. Han våknet ikke før sent utpå
ettermiddagen, og da han kom opp på knærne og fikk gnidd søvnen ut av øynene på seg, undres han
på hva som hadde vært på ferde, da han så sparketakene etter dem.
Men da gutten kom bort til slottet, var det en jomfru der, som hadde sett hvordan det hadde gått til,
og hun sa: "Du kan takke Gud for det du ikke var med i det basketaket, ellers hadde du mistet livet."
"Hva for noe? Jeg miste livet?" sa gutten. Det var ikke farlig med det, mente han.
Så ba hun at han skulle komme inn, så hun kunne få tale med ham; hun hadde ikke sett kristent
menneske siden hun kom hit.
Da han lukket opp porten, ville løvene også inn, men hun ble så redd at hun skrek over seg, og så
lot gutten dem legge seg utenfor. Så talte de om mangt og mye, og gutten spurte hvordan det gikk til
at hun ville ha de stygge trollene, hun som var så vakker. Hun hadde aldri villet ha dem, sa hun, og
det var ikke med sin gode vilje hun var der, for de hadde tatt henne, hun var datter til kongen av
Arabia. Som de satt og pratet, så spurte hun hva han ville, enten hun skulle reise hjem, eller han
ville ha henne. Jo kors, han ville ha henne.
Så gikk de omkring i slottet og så seg om, og så kom de til en stor sal; der hang to digre sverd etter
trollene, høyt oppe på veggen.
"Var du så sant slik kar at du kunne bruke et av disse!" sa kongsdatteren.