Last ned… - Martin Bekkelund

"Nå har vi 'n; det er vondt å venne fra åkeren, som til er vant," sa gutten.
Så gikk de kjellerveien fra hagen opp gjennom lemmen i kjøkkenet, tente lys og gikk inn og lyste på
ham. Jo, klokkeren hadde ett så vel at han lå med nesa i været og snorket, og kjerringa var ikke
våken, hun heller.
"Ser du nå det går syn for sagn, husbond?" sa gutten.
"Gud trøste meg så sant; ikke hadde jeg trudd det om ti hadde sagt det," sa mannen.
"Tsju, ti still!" sa gutten, og tok ham med ut.
"Mannslov er ikke landslov, men med tukt kan en temme sjølve bjørnen. Har du noe bly, husbond?"
sa gutten.
Ja, han hadde visst over sytti blykuler i skatollet sitt. "Det var vel det." De tok en glo-panne,
bråsmeltet blyet og rente det i gapet på klokkeren.
"Hver liker sitt, derfor blir all mat ett," sa gutten da det freste i halsen på klokkeren av den gloheite
blytappen.
Så gikk de ut samme veien som de hadde kommet inn, og ga seg til å banke og dundre på husdøren.
Konen våknet, og spurte hvem det var.
"Det er meg; lukk opp, sier jeg!" sa mannen.
Hun til å nugge på klokkeren. "Det er han far, det er han far!" sa hun. Nei, han vørte det ikke, og
rørte ikke på seg heller; så satte hun knærne i siden på ham, spente ham ut på gulvet, hoppet så
over, tok klokkeren i hommelsbøtene og trakk ham opp i vedroa bak ovnen; der gjemte hun ham.
Før fikk hun ikke tid til å lukke opp for mannen heller.
"Skulle du etter døpevann først?" sa mannen.
"Å, jeg ørsket i søvne, og ikke tenkte jeg det var du heller," sa kjerringa.
"Nå får du sette fram noe mat til meg og gutten, " sa mannen; "sultne er vi," sa han.
"Jeg har ikke ferdig noen mat," sa kjerringa, "kan du tenkte slikt; jeg ventet deg hverken i dag eller i
morgen. Du skulle jo til elva og lense tømmer," sa han.
"En kan ikke henge kjeften på veggen; men selvhjulpen er velhjulpen; skal jeg ta inn nista,
husbond?" sa gutten. Ja, han fikk det. Så satte de seg til å ete av nistetina, og la et par vedskier i
ovnen; der lå klokkeren i ovnsroa.
"Hva er dette for en?" sa mannen.
"Å-å, det var en fattigmann som kom her seint på kvelden og ba om hus; han var like nøyd, når han
bare kunne få ligge i vedroa," sa kjerringa.
"Det var en artig fattigmann det, han har sølvspente skor og sølvspenner ved knærne," sa mannen.
"Det er ikke alle fanter som har fillete klær," sa gutten. "Men det er jo klokkeren i bygda vår," sa
han.