Last ned… - Martin Bekkelund

Kjerringa slo hendene i hop og var nesten dåneferdig av glede da hun så alt det fine kledet, og så
måtte han fortelle henne hvordan han hadde fått det, og hvordan det hadde gått fra først til sist.
Det ble svare til velstand da, kan du vite. Gutten fikk nye, fine klær, og kjerringa gikk til byen og
solgte veven litt etter hvert og fikk mangfoldige penger for den, så hun pyntet opp stua, og selv ble
hun så staselig på sine gamle dager, så hun gjerne kunne vært frue. De levde både godt og vel; men
til slutt ble det ende på de pengene og, og så var det en dag at kjerringa ikke hadde mer mat i huset,
så sa hun til sønnen sin, at nå fikk han riktig gå på arbeid og ta seg til noe skikkelig, ellers ble det
nok sveltihjel med dem begge to.
Men gutten mente det var bedre å gå til mor i kroken og fri til datter hennes. Denne gangen syntes
kjerringa det samme, og sa ikke gutten imot i det; for nå hadde han nye, fine klær, og han så så godt
ut at hun syntes det var rent uråd at så gild en gutt kunne få nei. Så pyntet hun og flidde ham det
beste hun kunne, og sjøl tok han fram de nye skoene sine, og gned dem så blanke at han kunne
speile seg i dem, og da han hadde gjort det, la han av gårde.
Denne gangen tok han ikke beneste veien; han gjorde en stor krok, for ned til rotta ville han ikke
mer, han var så lei av den svinsingen og svansingen og av det evige bryllupssnakket. Været og føret
det var akkurat som begge de andre gangene. Solen skinte, så det blinket i sølen og myrpyttene, og
gutten sang og sprang, som han brukte gjøre. Men rett som han hoppet og sprang, visste han ikke
ordet av, før han var ute på den samme kloppen over myra igjen. Så skulle han hoppe over et
myrhull og bort på en tue, så han ikke skulle søle til de blanke skoene sine. "Plump!" sa det og så
bar det nedigjennom med ham, og stanset ikke før han var nede i det samme fæle, mørke, stygge
hullet igjen. I førstningen var han glad, for han kunne ingenting se, men da han hadde vært der en
stund, skimtet han den stygge rotta han var så lei, med nøkleknippet i enden på rova.
"God dag, gutten min," sa rotta. "Velkommen igjen skal du være; jeg ser du kan ikke lenge være
meg foruten, det skal du ha takk for. Men nå er allting ferdig til bryllups også, og vi skal reise til
kirken på timen."
"Det skal visst bli noe av," tenkte gutten, men han sa ingenting.
Så pep rotta, og det yrte fram med smårotter og mus av alle krokene, og seks store rotter kom
dragende med en stor stekepanne; to mus satte seg bak til tjenere, og to satte seg foran og styrte;
noen satte seg oppi, og rotta med nøkleknippet midt iblant dem.
Så sa hun til gutten: "Veien er litt trang her. Du får gå ved siden av vognen du, gutten min, til veien
blir bredere, så skal du få lov å sitte oppi hos meg."
"Stort skal det være," tenkte gutten. "Gi jeg bare var vel oppe, så skulle jeg renne fra hele herket,"
tenkte han, men han sa ingenting.
Han fulgte med så godt han kunne; imellom måtte han krype, og imellom måtte han gå og bukke
ryggen vel, for veien var trang iblant; men da den ble bedre, gikk han i forveien og så seg om hvor
han best skulle lure seg fra dem og ta spranget. Rett som han gikk, så hørte han en klar, vakker
stemme bak seg, som sa: "Nå er veien god; kom og stig opp i vognen, venn min!"
Gutten bråsnudde, og hadde nær mistet både nese og ører; der sto den staseligste vogn noen kunne
se, med seks hvite hester for, og i vognen satt en jomfru så lys og deilig som solen, og omkring
henne satt de andre, som var så vakre og blide som stjerner. Det var en prinsesse og lekesøstrene
hennes, som alle sammen hadde vært forgjort. Men nå var de frelst ved det han var kommet der ned
og ikke hadde sagt dem imot.