Last ned… - Martin Bekkelund

"Det var rart om det skulle slå reint feil; noe fikk jeg alltid," svarte han. "Jo, en gang hadde jeg så
nær ikke fått noe, men jeg fikk enda. Det gikk så forunderlig til at jeg ikke har kunnet skjønne det.
Slikt har jeg aldri vært ute for hverken før eller sia."
"Hvorledes gikk det da?" spurte jeg.
"Du får fortelle oss det, Elias," sa hallendingen; "vi har slikt slag åbestille nå."
"Jeg tenkte så," sa Elias.
"Det var i 1806. Jeg lå i byen i den tid, men det var så strengt at ingen matros måtte være lenger
borte enn én dag og ikke over en halv mil fra Christian, med mindre han meldte det for
kommandørkaptein Lassen. Jeg hadde lyst til å gå i Nordmarka og fiske; så meldte jeg meg og skar
ut med litt niste og en buttel brennevin i hver lomme. Det gikk kleint med fiskeriet. I Bjørnsjøelva
fikk jeg ikke et napp. Da jeg kom til dammen, lå båten der; den tok jeg og rodde over til Smalstrøm;
men der var ikke fisk åfornemme, hverken på vannet eller der. Så strauk jeg nordover til Hakloa. På
veien møtte jeg Per piper, som var en av de beste fiskere som gikk her i marka i den tid. "Det er
ikke verdt du går lenger, Elias," sa han; "jeg har vært nord i Katnosa, men jeg har mest ikke fått
beinet. Se her," sa han og tok fram skreppa si, og alt det han hadde, var vel en snes små pinner så
lange som fingeren min.
"Har jeg trøytt alna, så trøyter jeg vel kvarten også, min kjære Per," sa jeg og skjenkte han en dram
eller to. Ja gudbevares, jeg tok en sjøl også. "Det torde vel hende den biter for meg, om den ikke
biter for deg," sa jeg.
"Jo visst!" sa piperen. Dermed skiltes vi.
Jeg gikk like til Storløken i Katnosa, for biter det ikke der, så biter det ingensteds. Nei, der var ikke
bitt å få der heller. Så gjorde jeg opp en nying og fekk meg en dram til og varma meg litt, og så sov
jeg til langt ut på dagen. Jeg fresta litt i Katnoselva igjen, men der var ikke fisk åkjenne, og så ga
jeg meg på heimveien. Men da jeg kom til Skysskafferodden i Sandungen, så er det et lite tjern der,
som de kaller Skysskaffertjernet. Der hadde jeg hørt det aldri skulle være fisk å få, enda de sa det
gikk kulter uti der som tømmerstokker. Men det var et huldretjern, og ingen torde fiske der den tida.
"Du får freste, Elias," tenkte jeg, "kanskje huldrefisken går på beite, når den andre ikke er heime,"
og dermed skar jeg ut på flytetorven og kasta ut like ved det vesle bekkeoset, for det er en liten bekk
der, som sildrer ned til Sandungen gjennom myrene; men når dammen er stengt og vannet stort,
stuer det opp i tjernet gjennom myrene og under flytetorven. Med det samme nappa det i, og fisken
stakk under torven; men den lå på bunnen så tung som ei reiverunge; jeg kunne nok merke det ikke
var noen ørret. Da jeg fekk den opp, var det en åbbor på åtte merker. Litt utpå så jeg det gjorde en
hvelv opp i vannet, så det ringa seg. Der kasta jeg ut. Ikke var marken i vannet, før fisken hogg i;
men det blei både slag og plask, og jeg baska me'n ei lang stund, før jeg fekk'n opp; Men da var det
en ørret mellom sju åtte merker, av den vakre fisken som er i Sandungen, feit og brei, med lite hue
og så gul som voks, men mørkere over ryggen enn sandungsfisken. Ja, jeg blei stående der og kasta
opp den ene etter den andre, på fire, fem, seks merker og så. Men så kom jeg til åse ned bak meg;
der lå det to vakre fisker og den tredje i kors over dem. Jeg undres nå på hva det skulle bety, om der
var noen fisker som hadde lagt dem igjen, eller hvor de var kommet fra; men jeg så ingen. Så gikk
jeg et lite stykke lengre bortpå, og der hvor jeg såg en hvelv, kasta jeg ut. Fisken beit, og det varte
ikke lenge før jeg hadde fått vel to pund. Som jeg da kom til å se bak meg, så lå der fem store vakre
fisker der igjen. Ja, jeg undres på hvem det kunne være som hadde lagt dem der, men jeg tok dem
da opp og la dem i fiskesniken, både disse og de tre jeg først blei var. Men da blei der slikt vær og
sånt et gny og brak i skogen at jeg trudde den skulle ryke ned på meg med det samme. "Nei, dette
kan aldri være riktig," tenkte jeg, "her er det nok ikke godt å være," og dermed tok jeg de åtte
fiskene jeg hadde funnet, og la dem på en stokk etter hverandre, så at den kunne ta dem som eide