Last ned… - Martin Bekkelund

En natt i Nordmarken
En julidag gjennemsiktig klar som en dag i september, et solstreif over Bærumsåsene, en tilfeldig
duft av gran vakte midt i den hete sommertid i denne kvalme byen min vandrelyst og all min
lengsel efter skog og land. Jeg måtte og ville ut og innånde den friske luftning fra elven og granene.
Men bare et par dager sto til min rådighet. Noen lang vandring var det således ikke leilighet til; det
måtte i det høyeste bli en fisketur i Nordmarken. Forberedelsene var snart truffet; for fluer og øvrige
fiskeredskaper var i orden, og efter noen timers vandring var jeg forbi Hammeren og gikk på
skråningen av åsen bort imot Kamphaug og forbi denne gården ned imot Bjørnsjø-elven. Dypt nede
tindret Skjærsjøen av og til mellem trærnes stammer og åpningene i skogen. Fuglene sang av fullt
bryst, og det var så lett og fritt å ånde og å vandre i den søtt duftende skogluft. Fossens sus kalte
meg, og jeg var snart ved elvens utløp i sjøen. Her strømmet den klar, men stri over kiselbunnen;
for den er sloppet ut av den ville kløften som danner dens dype leie like fra utløpet av Bjørn-sjøen, i
en strekning av en fjerdedels mil, og iler nu som bevinget i Skjærsjøens favn. Så lenge som den
klemmes inne mellem fjellvegger og urer av opptårnede stenblokker, tumler den seg voldsomt dypt
nede i det mørke svelg. Snart fosser den hvit med larm og brus, snart styrter den seg i villhet høyt ut
over sorte klippesider og løser seg opp i damp; snart danner den - man kunne tro i anger over sin
villhet og ubesindighet - dype, stille, mørke eftertenksomme kulper. Men det er bare en stakket
hvile den søker, for igjen å ta fatt på den viltre lek med friske krefter. Og dog har all dens larm og
villhet på denne tid av året ingenting å bety i sammenligning med den som vekkes i
tømmerfløtningens tid. Når demningen åpnes, når Bjørnsjøens vide vanne slippes ut og tømmeret
fløtes i elven, overgår dens larm og brus alt man kan forestille seg. Fossens drønn er som
tordenbrak; trær og klippeblokker river den med, og tømmerstokker knekkes som pipestilker.
Åsene på sidene av elven stiger bratt opp med sine urer, sine uendelige vindfall og mørke graner,
som alvorlige skuer ned på den ville lek i dypet og forfrisker seg ved de dampskyene fossen
ustanselig kaster opp i deres grå, ærverdige lavskjegg. Og mellem rognene og bjerkene, som nede
ved bredden luter seg ut over elven, ser fiskeren som ferdes i dette dypet, bare en smal stripe av den
blå himmelen, oftest fordunklet av dunster som stiger opp fra fossen og svever langs åsene. Den
som vil ferdes her, må ikke kjenne frykt for vann eller fjell; for ofte er kløften så trang at bredden
blir borte og man må vade gjennem elven; undertiden senker bunnen seg, og det dannes en dyp,
svartdunkel kulp med steile vegger, hvor elven i en skummende foss styrter fiskeren i møte. Da må
han komme seg opp de bratte veggene og klatre frem mellem urene og stenene, som ofte raper ut
under føttene på ham, så han, hvis han ikke styrter ned, henger svevende mellem himmel og vann
og må klynge seg fast med hendene, slik at det står blodige striper efter taket. Og kjenner han ikke
hver sten og stubbe her, så finner han snart i den fortvilende stilling at han hverken kan komme opp
eller ned, "at han er gått i berg", som det heter i jegersproget.
Jeg sprang fra sten til sten med fiskestangen som balansestokk og støttestav, jeg vadet og klatret og
var riktig heldig. I de klare hvirvler og under de glassgrønne kulper elven dannet der den gikk med
mindre voldsomhet, sprang småforellene livlig; i de dype kulper under fossene skjøt større fisker
frem som gullblanke lyn, snappet fluene under vannet, rev snøret susende av snellen og fór ned i
dypet, men derfra ble de snart brakt opp og i land.
Da jeg kom ut av kløften opp til elvens utspring av Bjørnsjøen, hvilte jeg en stund på dammen;
solen sto i nedgangen og dens lys spilte mellem skogtoppene, mens himmelens dype blå,
aftenskyenes prakt og de mørke graner, som overalt innfattet sjøen, speilet seg i dens blanke flate.
Insektene summet i luften og oppførte sine alfelette danser over vannet, mens prektige fisker nu og
da med plask og skvulp skjøt opp efter dem. Over skogen langt mot nord sto der en blyfarvet
skybanke med gulbrune render. Lummerhete luftninger slo meg i møte og gjorde brystet beklemt i