Last ned… - Martin Bekkelund

Men Lillekort tok med seg et fange med gull- og sølvgjorder og slikt fra trollskipet han. Da han
kom tilbake til kongsgården, slo kokkejenta hendene i hop og forundret seg over hvor han hadde
fått alt det gullet og sølvet fra; men Lillekort svarte han hadde vært hjemom litt, og at det var
gjorder som hadde falt av noen spann; dem hadde han tatt med seg til kokkejenta, sa han.
Da den tredje torsdagskvelden kom, gikk det akkurat like ens som de to første gangene; hele
kongsgården var kledd med svart, og alle var i sorg og sut, men Ridder Rød sa han syntes ikke de
hadde så mye å være redd for; hadde han frelst kongsdatteren fra to troll, så kunne han vel frelse
henne fra det tredje også. Han leide henne da ned til stranden; men da det led mot den tiden trollet
skulle komme, kløv han opp i treet og gjemte seg igjen. Prinsessen gråt og ba ham bli, men det
hjalp ikke; han ble ved det gamle: "Det er bedre én mister livet enn to," sa Ridder Rød.
Den kvelden ba også Lillekort om lov til å gå ned til stranden. "Å, hva skal du der!" svarte
kokkejenta. Men så lenge ba han, til han endelig fikk lov å gå; men det måtte han love, at han skulle
være tilbake i kjøkkenet igjen når steika skulle vendes.
Aldri så snart hadde han kommet ned til stranden, så kom trollet så det suste og bruste om det; det
var mye større enn noen av de andre, og femten hoder hadde det.
"Ild!" ropte trollet.
"Ild igjen!" sa Lillekort.
"Kan du fekte!" skrek trollet.
"Kan jeg ikke, så kan jeg lære," sa Lillekort.
"Jeg skal lære deg!" skrek trollet, og slo etter ham med jernstangen sin, så jordspruten sto femten
alen til værs.
"Tvi!" sa Lillekort, "det var noe, også det! Nå skal du se et hugg av meg!"
Med det samme grep han sverdet og hugg til trollet, så alle femten hodene danset bortover sanden.
Da var prinsessen frelst, og hun både takket og velsignet Lillekort for det han hadde berget henne.
"Sov nå en liten stund på fanget mitt," sa hun, og mens han lå der, dro hun på ham en
messingkledning.
"Men hvordan skal vi nå få åpenbart at det er du som har frelst meg?" sa kongsdatteren.
"Det skal jeg nok si deg," svarte Lillekort. "Når nå Ridder Rød har leid deg hjem igjen, og gir seg ut
for den som har frelst deg, så vet du han skal ha deg og halve kongeriket. Men når de så om
bryllupsdagen spør deg hvem du vil ha til å skjenke i skålene for deg, skal du si: "Jeg vil ha den
vesle gutten som er i kjøkkenet og bærer ved og vann for kokkejenta." Med det samme jeg da
skjenker i, spiller jeg en dråpe på tallerkenen hans, men ingen på din, og så blir han sint og slår
meg, og det holder vi begge på med tre ganger. Men den tredje gangen skal du si: "Skam få deg,
som slår min hjertenskjær! Han har frelst meg, og ham vil jeg ha!""
Så sprang Lillekort tilbake til kongsgården, liksom de andre gangene; men først var han ute på
trollskipet som snarest, og tok en hel bråte gull og sølv og andre kostelige ting, og av det ga han
igjen kokka et helt fange gull- og sølvgjorder.
Aldri så snart så Ridder Rød at all fare var over, før han krabbet ned av treet, og truet kongsdatteren
til hun måtte love hun skulle si at han hadde frelst henne. Så leide han henne tilbake til