Last ned… - Martin Bekkelund

Jeg gjorde rede for det og ba henne så om å fortelle meg noe, "helst noe om hulder"; for jeg visste
hun var vant med slike anmodninger, så at jeg ikke behøvde å gå de vanlige omveier eller være redd
for noe avslag på en likefrem anmodning.
"Det torde være farlig å tale om huldra så sent," sa hun leende, "for hun er gjerne ute i kveldingen
og i solrenningen, men dersom han ikke blir redd, så skal jeg nok fortelle."
"Fortell, fortell," sa jeg, "jeg er ikke redd for det som verre er, langt mindre for huldren eller de
usynlige."
"Det var et stort bryllup i en gård ensted," begynte hun, "og til det bryllupet skulle en husmann. Rett
som han gikk over en aker, så fant han en melkesil, slik en som de gjør av kurumper. Den så ikke
annerledes enn som en brun tue. Han tok den opp, for han tenkte det kunne være slått ut, og ville gi
den til kjerringen sin til å vaske kjørrel med. Men da han kom frem i bryllupsgården, var det som
om ingen så ham. Alle de andre hilste brud og brudgom på, snakket med dem og skjenket dem også,
men han fikk hverken skjenk eller hilsen. Så kom kjøkemesteren og ba de andre gå til bords, men
ham ba han ikke, og han fikk ingenting; for selv ville han ikke sette seg inntil bordet, når ikke noen
ba ham. Så ble han arg og tenkte: "Jeg kan gå hjem igjen jeg, siden der ikke er noen som bryr seg
om meg."
Da han kom hjem, så sa han: "God kveld, her er jeg igjen."
"Jesu navn, kommer du igjen nå da?" sa kjerringen.
"Ja, der var ingen som brydde seg om meg eller ville less se meg," sa mannen, "og når de ikke aktet
meg så meget, så synes jeg ikke jeg hadde noe der å gjøre."
"Men hvor er du henne? Jeg hører deg jo, men jeg kan ikke se deg," sa kjerringen.
Mannen var blitt usynlig han, for det var en huldrehatt han hadde funnet.
"Hva er det for snakk, ser du meg ikke? Er du også blitt galen?" sa han. "Der har du en gammel
hårsil jeg fant borte på jordet," sa han, og kastet den på benken. Da så hun ham, men med det
sammen var huldrehatten borte, for han skulle bare ha lånt den. Så kunne han skjønne hvorledes det
hang sammen, og gikk til bryllups igjen. Da tok de gildt imot ham, og han fikk både skjenk og sete
ved bordet." -
"Om jeg fant en slik hatt, Anne Marie," sa jeg, "skulle jeg holde den mere i ære; skjønt Vårherre har
gitt meg en temmelig tynn figur, som du ser, skulle jeg nok undertiden ønske å gjøre den ganske
usynlig."
"Ja, det var sant," svarte Anne Marie og lo. "Det syntes guttene på Nordstrand også; det var sønnene
der, Kristoffer og Torvald, som fikk begge jentene på Råholt siden. De hadde slik lyst til å komme
til Råholt, så ingen så dem, og derfor ville de gjerne låne seg en huldrehatt. Nå visste de det var et
stort tre oppe i Strandsåsen hvor der var underjordiske; for trollfolket hadde lånt både øl og annet,
og da ble spannet satt der til dem; og der sto det igjen, når ølet var drukket. Og så hadde de hørt at
de skulle ha med seg et svart lam eller en svart katte og gå dit tre torsdagskvelder i rad og be:
"Kjære la meg få lånt den gamle bestefarshatten, så skal du få en svart katte for lånet." De fikk seg
da en svart katte og gikk dit tre torsdagskvelder og ba om den gamle bestefarshatten, men den tredje
kvelden kom det ut en så stor og stygg, at de tok benene fatt: "Nei, nei, vi vil ikke ha noen hatt; der
har du katta likevel," skrek de, kastet katten og fløy hodestups utover berget." -