Last ned… - Martin Bekkelund

"Mor, mor, kom ut, kom ut!" ropte han.
Kjerringa kom settende og spurte hva som var på ferde. Da hun så veven, som trakk så langt bort
som hun kunne se og enda et stykke, ville hun ikke tro seg selv, før gutten fortalte hvordan det
hadde gått til. Men da hun hadde hørt det, og kjente veven mellom fingrene sine, ble hun så glad at
hun tok til å synge og danse, hun også.
Så tok hun veven og klipte den opp og sydde skjorter av den både til sønnen og til seg selv; resten
gikk hun til byen med og solgte og fikk penger for. Nå levde de både godt og vel på dette en stund.
Men da det var slutt, hadde ikke kjerringa mer mat i huset, og så sa hun til sønnen, at nå fikk han
riktig ta til å gå på arbeid og ta seg til noe som det var gagn i, ellers ble det ikke annet en sveltihjel
med dem begge to.
Men gutten hadde mer hug til å gå til mor i kroken og fri til datter hennes. Ja, kjerringa syntes det
kunne kanskje være nokså bra, for han var nå velkledd, og ikke så han så ille ut heller. Så flidde hun
ham og stelte ham det beste hun kunne, og han dro fram de nye skoene sine og pusset dem så
blanke at han kunne speile seg i dem, og da han hadde gjort det, så gikk han. Det var akkurat som
sist: da han kom ut, skinte solen så varmt og vakkert; men det hadde regnet om natten, så det var
bløtt og sølete, og alle myrhullene sto fulle av vann. Gutten tok beneste veien til mor i kroken, og
han sang og han sprang, som han støtt brukte gjøre. Han gikk en annen vei enn siste gangen; men
rett som han hoppet og sprang, kom han ut på kloppen over myra igjen, og fra den skulle han hoppe
over et myrhull bort på en tue, så han ikke skulle søle til skoene sine. "Plump!" sa det; og
nedigjennom bar det med ham, og stanset ikke før han var i et fælt, stygt, mørkt hull. I førstningen
kunne han ingenting se; men da han hadde vært der en stund, skimtet han en rotte med et
nøkleknippe i rova, som gikk der og svinset og svanset.
"Er du der, gutten min?" sa rotta. "Velkommen igjen; det var snilt av deg at du ville se til meg så
snart; du er vel utålmodig, kan jeg vite; men du får riktig gi tål ennå en stund; for det vanter litt i
hjemmegiftet mitt ennå; men når du kommer igjen neste gangen, skal alt være i stand."
Da hun hadde sagt det, satte hun fram mange slags småmat i eggeskall, slik som rottene bruker ete
og liker godt; men gutten syntes det så ut som spist mat, og han hadde ingen mathug, sa han. "Bare
jeg var vel herfra og oppe igjen," tenkte han, men han sa ingenting.
Om en stund sa rotta: "Nå vil du vel gjerne opp igjen, kan jeg tenke. Med bryllupet skal jeg skynde
meg så fort jeg kan. Men nå får du ta med deg denne ulltråden, og når du kommer opp, skal du ikke
se deg om, men gå like hjem, og på veien skal du ikke si annet enn "stutt framme og langt bak," og
så ga hun ham en ulltråd i hånden.
"Gudskjelov at jeg slapp ut," sa gutten ved seg selv, "dit skal jeg visst aldri komme," og så sang han
og sprang han som han brukte gjøre. Rottehullet tenkte han ikke mer på, men han var kommet på
den tralten at han sang:
"Stutt framme og langt bak! Stutt framme og langt bak."
og det holdt han på med hele veien.
Da han sto på tråkka hjemme, kom han til å se seg om; der lå den fineste kledesvev, mange hundre
alen lang, ja nesten over en halv fjerding, og så fin at ikke noen byfant kunne ha finere klede til
kjole.
"Mor, mor, kom ut, kom ut!" ropte han.