Last ned… - Martin Bekkelund

"Ja, jeg har dem nok større skal du se," sa mannen; "men så må vi lenger bort." Så gikk de langt
innover åsen, og så kom de til et digert tre, et av de største mastetrærne i skogen.
"Mener du denne er stor nok?" sa mannen.
"Jeg tror det mest," sa gutten; "vi skal favne den, så får vi se. Gå du på den andre siden av furua, så
står jeg her; er vi da ikke god for å nå sammen med hendene, så er den stor nok; men tøy deg vel,
sier jeg," sa gutten og fikk fram tommen sin. Mannen gjorde som gutten sa.
"Ja vi rekker nok sammen," sa gutten; "bi litt, skal jeg tøye deg bedre," sa han, og satte rennesnare
om håndleddene på ham og dro til og bandt ham vel fast til furuleggen med tjorpeisen og til å denge
mannen så lenge han orket. "Her er gutten du kjøpte purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!"
skrek han, og holdt ikke opp før han syntes han hadde nok, og han selv hadde fått rett for purka; så
løste han ham og lot ham ligge.
Da gauven ikke kom hjem, gjorde de manngard etter ham fra bygda, og lette all marka over, og
endelig så fant de ham under mastefurua, men da var han mere død enn levende. Da de hadde fått
ham vel til gårds, kom gutten og hadde kledd seg ut som doktor, og sa han kom fra utlandene, og
han visste råd for all slags uråd. Da mannen hørte det, ville han ha ham til å doktere seg, og gutten
mente det skulle ikke stå lenge på, men han måtte ha ham ut i en stue for seg selv, og der måtte han
være alene med ham. "Hører De han skriker," sa gutten, "så skal De ikke ense det; for dess mer han
skriker, dess før blir han god att."
"Først skal jeg årelate deg," sa han; og så la han mannen gruve på langbenken og bandt ham vel fast
med tommen; så kom tjorpeisen fram, og til å denge ham igjen, alt han orket. Mannen hoiet og
skrek, for ryggen var sår, og det sved i bare kjøttet, og gutten dengte så det ikke var noen måte på
det. "Her er gutten du kjøpte purka av, å her er gutten du kjøpte purka av!" sa han. Mannen bar seg
som det satt en kniv i ham; men det var ingen som brydde seg om det, for dess mer han skrek, dess
før ble han god igjen, mente de. Da gutten hadde gjort fra seg doktereringen, reiste han av gårde det
forteste han kunne. Men de reiste etter og fikk fatt på ham igjen og satte ham fast, og så ble han
dømt til å henges.
Og gauven var så harm at han ville ikke han skulle henges før han ble så god at han kunne gjøre det
selv.
Mens gutten satt der og ventet på at han skulle bli hengt, var en av husmennene til mannen ute en
natt og stjal fra ham, og det så gutten. Du er en god tjuvradd, tenkte han, og det skulle vel være
artig, om jeg skulle få gjort et spikk med deg før de henger meg, sa han ved seg selv.
Da det led fram, så mannen var så god han trodde han kunne orke å henge ham, lot han dem sette
opp en galge nede ved kvernveien, så han kunne få se kroppen henge over der hver gang han gikk
til kverna.
Da de var kommet et stykke på veien, så sa gutten:
"Du nekter meg vel ikke å tale i enerom med husmannen din som er på kverna og maler? Jeg har en
gang gjort ham en fantestrek, og den vil jeg skrifte og be ham tilgi meg, før jeg dør."
Ja, det skulle han få lov til.
"Gud bære deg," sa han til husmannen, "nå kommer husbonden og vil henge deg opp, for det du
stjal i kålhagen hans."