Last ned… - Martin Bekkelund

"Nå har jeg jo hus i hver buske, hus i hver buske," sa haren; "men jeg har så ofte sagt om vinteren at
lever jeg til sommeren, så bygger jeg meg et hus - så jeg mest kunne ha hug til å være med og tømre
opp et til sist, jeg òg," sa han.
"Ja, skulle vi komme riktig i klemme, så måtte vi vel ta med deg til bikkjeskremme," sa grisen; "for
du kunne jo ikke hjelpe oss å bygge på huset."
"Den som i verden skal være, får alltid noe å gjøre," sa haren; "jeg har tenner til å gnage plugger
med, og labber til å slå dem i veggen med, så jeg kan gjøre full rett for en tømmermann, for god
redskap gjør godt arbeid, sa mannen, han flådde merra med navaren," sa haren.
Ja, så skulle han få lov til å være med og bygge på huset, det var ikke å spørre om, det.
Da de kom et stykke lenger fram, møtte de en hane.
"God dag, god dag, godtfolk, og takk for sist!" sa hanen; "hvor skal det folket fare hen i dag?" sa
han.
"God dag igjen, og sjøl takk for sist," sa væren. "Hjemme hadde vi det altfor vel, derfor skal vi til
skogs og bygge hus og være for oss sjøl; for den som ute skal bake, mister både kol og kake," sa
han.
"Ja, jeg har det vel nok der jeg er," sa hanen; "men bedre å bygge sitt eget bo, enn å sitte på
fremmed pinne og glo; og heime er hane rikest," sa han. "Kunne jeg komme i så fint følge, skulle
jeg også ha hug til å fare til skogs og bygge hus."
"Ja flakse og gale, det hjelper til å smale; men en kjeft på et skaft hogger ikke noe laft," sa grisen.
"Du kan jo ikke hjelpe oss å bygge huset," sa de.
"Det er ikke godt å stoppe, der det hverken er hund eller toppe," sa hanen, "jeg er tidlig våken og
tidlig til å vekke."
"Ja, morgenstund har gull i munn, la ham få være med!" sa grisen; han var støtt den strieste
storsoveren han. "Søvnen er en stor tyv; han vil alltid stjele halve tiden," sa han.
Så fór de til skogs i flokk og i følge og bygde huset: grisen hugg tømmer, og væren kjørte det fram;
haren var tømmermann, og gnog plugger og hamret i vegger og tak; gåsa nappet mose og dyttet i
veggfarene; hanen gol og passet på så de ikke forsov seg om morgenen. Og da huset var ferdig, og
taket nevertekt og torvlagt, så levde de for seg selv, og hadde det både godt og vel. "Det er godt
både i øst og vest, men enda er hjemme best," sa væren.
Men et stykke lenger borti skogen var det et gråbeinhi, som det bodde to gråtasser i. Da de fikk se
det var kommet opp et nytt hus i grannelaget, ville de vite hva det var for folk de hadde fått til
granner; for de tenkte som så: god granne er bedre enn bror i fremmed land; og bedre er det å bo i
en god grend enn å være vide kjent.
Så gjorde den ene seg et ærend, gikk inn og ville låne varme til pipen sin. Med det samme han kom
inn gjennom døren, klemte væren til 'n, så han stupte på hodet bort i peisen; grisen til å hugge og
bite, gåsa til å hvese og klype; hanen oppå hanebjelken til å gale og smale; og haren ble så rent
forskremt at han fór både høyt og lavt og trampet og tråkket i alle rø'r.
Langt om lenge kom ulven ut igjen.