Last ned… - Martin Bekkelund

"Den som skal rå, får ikke være for brå; en skal da ikke kare ut køla før mila er slokket," sa
kullbrenneren. Men kongen sto på sitt, han, og kullbrenneren skjønte det at livet hans ikke var mye
verdt.
Nå var det tre av tjenerne til kongen som vartet ham opp hver sin dag, og disse tre hadde vært sams
om å stjele ringen. Da den ene tjeneren kom inn og tok av bordet eller kveldverden og gikk ut igjen,
dro kullbrenneren et dypt sukk og så etter ham: "Det var den første," sa han; han mente den første
av de tre dagene han hadde igjen av livet sitt. "Denne presten kan mer enn mate seg," sa tjeneren, da
han fikk kameratene for seg selv, og så fortalte han at han hadde sagt at "jeg var den første, sa han".
Den andre, som vartet ham opp neste dagen, skulle merke seg vel det han sa, og riktignok, da han
tok ut efter kveldverden, glante kullbrenneren stort på ham og sukket sårt, og så sa han: "Det var
den andre." Så skulle den tredje legge merke til hvordan han bar seg den tredje dagen, og det gikk
verre og ikke bedre; for da tjeneren tok i døren og skulle gå med kopper og fat, så foldet
kullbrenneren hendene sine og sa: "Det var den tredje," og så sukket han som hjertet ville briste.
Han kom ut så skremt at han mest ikke kunne puste, og sa det var grei sak at presten visste det, og
så gikk de inn og gjorde knefall for kullbrenneren og ba og velsignet at han måtte ikke si det var
dem som hadde tatt ringen; de skulle gjerne gi ham hundre daler hver, når han ikke ville føre dem i
ulykke. Det lovte han både visst og vel, det skulle ikke noen komme i ulykke, når han fikk pengene
og ringen og en stor grautklump. Den ballet han ringen vel inn i, og lot så en av dem gi den til den
største galten til kongen, og gjæte den, så den ikke ga den fra seg igjen.
Om morgenen kom kongen; da var han ikke grei, og ville ha rett på tyven.
"Ja, nå har jeg regnet og skrevet gjennom mange land," sa kullbrenneren, "men det er ikke noe
menneske som har stjålet ringen," sa han. "Pøh! hvem er det da?" sa kongen. "Å, det er den store
galten til kongen," sa kullbrenneren. Ja, de tok og slaktet galten, og ringen hadde den i seg; det var
riktig nok det.
Så fikk kullbrenneren prestekall, og kongen var så glad at han ga ham hest og gård og hundre daler
attpå. Kullbrenneren var ikke sen om å flytte, og den første søndagen da han var kommet i kallet,
skulle han til kirken og lese opp kallsbrevet; men før han reiste, skulle han ha dugurd; så la han fra
seg kallsbrevet på flatbrødet, men tok så feil og dyppet brevet i soddet, og da han kjente det var
seigt å tygge, ga han hunden hele beten, og den glefset det i seg med det samme.
Nu visste han ikke hvordan han skulle stelle seg. Men til kirken måtte han, for almuen ventet, og da
han kom dit, reiste han opp på prekestolen med det samme. Der tok han til å heve seg slik at alle
tenkte: det er visst svært til gild prest. Men da det bar til, ble det ikke så gildt enda.
"De ord, mine tilhørere, som I skulle fått høre denne dag, fór i hundene; men kom igjen en annen
søndag, mine kjære sognefolk, så skulle I få annet å høre! Og dermed er denne preken ute."
Det syntes almuen var en underlig prest, for slik preken hadde de aldri hørt; men så mente de: han
tør vel bli bedre, og blir han ikke det, så kan det vel bli en råd med ham. Den neste søndagen det var
messe igjen, var det så fullt av folk som ville lye på presten, at det mest ikke var rom til dem i
kirken. Ja, han kom da òg, og reiste opp på stolen med det samme; der sto han en stund og sa ikke et
ord; men så smelte han på med én gang og ropte: "Hør du gamle Bukke-Berit, hvorfor sitter du så
langt bak i kirken?" - "Å, jeg har slike sunde skor, far," sa hun. "Å, du kunne ta deg et gammalt
purkeskinn og gjøre deg nye skor, så kunne du komme likeså langt fram i kirken, du som de andre
dannekvinner. - Forresten så må I betenke hva for vei I går på; for jeg ser, når I kommer til kirken,
så kommer somme nordenfra og somme sønnenfra; og det samme er det når I reiser fra kirken igjen;
men I stanser vel, og da spørs det hvor det blir av jer. Ja, hvem vet hvor det blir av oss alle sammen.
- Så skal jeg lyse opp ei svart merr som er blitt borte for gamle prestemor. Hun har hovskjegg og