Last ned… - Martin Bekkelund

"Det skal mye pepper til å fylle ei merr," sa plankekjøreren med et grin, da han så artilleristen stikke
halvpelmålet ut til bunns. "Men la vårs nå få høre hosdan det bar til med faen."
"Ja, det skal je si deg opprektig, det; det bar til slik at det var en artillerist som hadde fått permisjon
og skulle reise him til julehelga, akkurat som je nå, skjønner du. Han la i vei om julekveldsmorran.
Men da han kom opp i Lakkegata, og rektig skulle til å ta på veien, så trefte 'n noen kammerater.
Dom kunne veta det at han hadde penger, av det han var i ferdingsveien - og så skulle dom drekke
avskjedsskål da, og han var inte den som sa nei til det, for han tok seg gjerne en tår til nø'tørft. Dom
gikk inn til en bøker, og der satt dom og drakk hele dagen. Han ville av gårde mange gonger, for
han skulle helt til Solør, måveta, og han syns det kunne væra på tia, om han skulle rekke helt fram
til trea dag jul. Men dom sleppte'n inte før klokka var seks, og da hadde'n inte att flere penger enn
tre mark og nitten skjelling. Så labba 'n oppover da; men det gikk smått, for det var subbete føre. Og
han gikk og stampa og stabba i den lause snøen. Full var 'n au, måveta, men enda var 'n god for å
holde seg på bena, og hosdan det var eller inte var, så hadde 'n da fått dradd seg oppover
Sinsenbakken. Der kom det kjørendes etter 'n en svær mann i brei-slea med en stor, staut, svart hest
føre.
"Å skal du hen?" spurte mannen.
"Je? Je skal nok til Solør, je far," svara 'n.
"Dit skal je au, og det i kveld," sa mannen.
"Skal du dit i kveld? Du kjører fort au da. Andre bruker et par dager, og væl så det, om dom har hest
sjøl."
"Å ja, men je har slik aparte fresk hest je," sa mannen. "Sett deg i, skal du få fri skyss, og fresk
skyss au," sa 'n.
Jaha, han takka tel, og sette seg oppi, og så fauk dom av gårde så han hadde nok med å holde aua
oppe. Dom gjorde inte veien lang, de kara. Da det lei på kvelden, så sa mannen: "Nå er du ved
hjemmet ditt," og da artilleristen fekk opp aua rektig, og fekk sett seg om, så så 'n det at han var
utafor gården til far sin, og han til å takke for skyssen det beste han hadde lært. Men da dom skulle
skilles, så spurte 'n:
"Å skal du hen, du da?"
"Å je," sa mannen, "je skal bort i grannegården her og holde over ryggen på ei jente."
"Ja så," sa artilleristen. "Skal du det." Han tenkte inte no ved det han, for han var tung i hue både av
fylla og etter reisa; men da han kom inn i stua, slo klokka ni, og det var med det samma dom skulle
setta seg til bords og ta på med julegrauten.
Andre dagen fortalte 'n for fresk skyss han hadde fått, og så sa 'n det som mannen hadde sagt da
dom skiltes, om at han skulle til grannegården og holde over ryggen på ei jente.
Dom undres på hå det kunne væra for en kar, og trudde mest det måtte væra en skøyer ta disse
lastehandler-fullmaktene eller flisefutene, som farer over bygda der oppe. Men best dom satt slik og
funderte på detta, kom dom i hau at det var ei jente borti grannegården som var med barn, og med
det samma kom det inn en og fortalte at budeia hadde fått en unge om natta; den hadde hu tatt livet
av med ei øks og lagt i grisetrauet. Så skjønte dom hå det var for en kar som hadde reist nordetter.
Det var faen sjøl."