Last ned… - Martin Bekkelund

"Det var inga gammal kjerring som eide den skallen," begynte graveren igjen.
"Det ser jeg," svarte jeg.
"Det var ei gardmannskone her av bygda, og hun var både i akt og ære," bemerket han videre.
"Ja så."
Var graveren blitt seg lik i sin vrantenhet, ville han uten tvil ha tidd, men en rull tobakk, om enda
bare i håpet, har en vidunderlig innflytelse på gemyttet.
"Inna krank, uta blank," vedble han ufortrødent.
Intet svar fra min side.
"Men det var en deilig fin tobakk, den De har der i blikkesken."
"Det syntes denne knekten her også," svarte jeg, idet jeg lokket på bukken og gjorde mine til å gi
den mer tobakk.
"Nei, hadde han Gamle-Anders, far min levd," sa Per graver hurtig, idet han med et oppkastet ben
søkte å hindre sin lykkelige medbeiler i å bli delaktig i de goder jeg tiltenkte den, "han kunne
historier. Det jeg kan, er ikke stort."
"Nu, jeg skjønner jo nok at du også vil ha et stykke tobakk, Per graver. Se der har du alt det bukken
har levnet. Hadde du vært villigere før, så hadde du fått hele rullen. Men fortell meg nu noe."
"Jeg får vel det da, for jeg kan skjønne I er en skikkelig fyr og ingen apefant," svarte graveren,
mens han samlet sine redskaper og steg opp av graven. "Forbanna udyr!" ropte han harmfull og slo
efter geitebukken; "slike bukker er de største skadedyr som tenkes kan; de burde slås i hjel, så
mange som de er."
Efter disse lettende hjerteutgytelser satte han seg på en gravsten og begynte å fortelle.
"I er ikke den første som jeg forteller dette," tok han til orde. "Vil I tru det, så kan I, og trur I det
ikke, så kan det være for det som det er. Men det var en bondemann i bygda her. Han hadde hørt, at
trollkjerringene skulle holde slik leik og slikt spell i kjerka om høgtidskveldene. Det trudde han
ikke, men han syntes han kunne ha lyst til å se om det var sant, og så hadde han moro av å se hvem
som var trollkjerringer i bygda. Ja, om påskekvelden så satte han seg inn på likbåra i kjerkesvala, og
rett som det var, så kom det et heilt følge, og foran dem gikk en stor svart hund. Da de kom til
kjerkedøra, satte hunden seg på bakbeina og krafsa på døra, så sprang den opp, enda den var låst.
"Såg du det?" sa ei kjerring, som gikk nærmest etter hunden, til ei anna ei, og det var henne her,"
tilføyde graveren, idet han viste på hjerneskallen.
"Nei, det hadde jeg ikke trudd, enda du sa det," svarte den andre, som gikk ved sida av henne, og
det var også ei bra kone av bygda her. Etter dem kom der nå så mange at han nesten ikke hadde tall
på dem. Men han kjente dem alle sammen, og han hadde ikke trudd at det var så mange
trollkjerringer over heile Romerike, som han fekk se at der var i Eidsvoll prestegjeld aleine. De
hoppa og de dansa, og de gjorde alle de bespottelige ting, som noen kunne falle på, både på
prekestol og på alter. Da de ikke visste noe anna å finne på, så trolla de ei ku opp i tårnet og lot den
ake utover trappene med alle fire beina i været. Kua syntes han han skulle kjenne, han trudde den
hørte til i Prestbakken, og da trollkjerringene hadde gjort fra seg og allting var forbi i kjerka, så gikk