Last ned… - Martin Bekkelund

Elias hørte ikke mere av fortellingen; han sov en velsignet søvn på den hårde stenen, og snorket så
det ga gjenlyd i skogen.
"Han sover han," sa hallendingen, "men ennå skal jeg fortelle ei historie, som jeg synes er underlig;
men så får vi kurre oss litt vi og, ellers blir vi for tunge til morgenen."
"Der var en bonde, som budde i Telemarken, hvor far min er kommet fra," begynte han sin
fortelling, "og han åtte en stor gard, men han visste ikke av anna enn uår og skade på krøttera sine,
og til sist måtte han gå fra både gard og grunn. Litt hadde han igjen, og for det kjøpte han seg en
liten plass, som låg for seg sjøl, langt borte fra bygda, i vill skog og mark. En dag han gikk på
gardstunet, møtte han en mann.
"Goddag granne," sa mannen.
"Goddag," sa bonden; "er du grannen min? Jeg trodde jeg var aleine her."
"Der ser du garden min," sa mannen, "den er ikke langt fra din." Og der låg der en gard også, som
han aldri hadde sett før, stor og gild og i full stand. Da kunne han skjønne at det var underjordiske,
men han blei ikke redd for det; han ba grannen inn for å smake på ølet sitt, og grannen drakk både
godt og vel.
"Hør nå," sa grannen, "en ting skal du lye meg i."
"La meg få høre på det først," sa bonden.
"Du må flytte fehuset ditt, for det står i vegen for meg," svarte grannen.
"Nei, det gjør jeg ikke," sa bonden. "Jeg har bygd det opp nytt i sommer, og nå lir det til vinters.
Hvor skulle jeg gjøre av buskapen min da?"
"Ja, ja, du gjør som du vil, men river du det ikke ned, er jeg redd du kommer til å angre det," sa
grannen. Og dermed gikk han.
Mannen gikk og undres på dette, og visste ikke hva han skulle gjøre. Ågi seg til å rive ned et nytt
fehus mot vinternatts leite syntes han var reint ulikt, og lita hjelp hadde han også.
Rett som han sto i fjøset sitt en dag, sank han ende ned igjennom golvet. Der hvor han kom ned, var
det så urimelig gildt. Allting var av gull og sølv. Med det samme kom den mannen som sa at han
var grannen hans, og ba ham sitte ned. Om en stund blei der båret inn mat på sølvfat og øl i
sølvkrus, og grannen ba ham sette seg inntil bordet og ete. Bonden torde ikke anna og flyttet seg
inntil bordet, men rett som han ville ta opp i fatet med skeia, falt det noe ned i maten fra loftet, så
han mista matlysta med det samme.
"Ja," sa huldrekallen, "der kan du se, hva kuene dine gir oss. Matro får vi aldri for hver gang vi
setter oss til bords, er det uråd straks, og om vi er aldri så sultne, så mister vi matlysta og kan ikke
ete. Men vil du lye meg og flytte fjøset, så skal du ikke mangle fôr og grøde, om du blir aldri så
gammal. Men vil du ikke, så skal du ikke vite om anna enn uår, så lenge du lever."
Da mannen hørte det, ga han seg straks i ferd med å rive ned fjøset og tok til å sette det opp et anna
sted. Men han bygde ikke aleine, for om natta mens alle sov, var det lagt like mange stokkekvarv
som om dagen, og det kunne han nok skjønne, at det var grannen som hjalp ham.
Han angra heller ikke på det sia, for han hadde fôr og korn nok, og feet trivdes vel. Så blei der en
gang et hardt år, og det var så knapt for fôr at han gikk og tenkte på han skulle selge og slakte halve