Last ned… - Martin Bekkelund

Gullfuglen
Det var engang en konge som hadde en hage. I den hagen sto et epletre, og på det epletreet vokste
hvert år et gulleple; men når det led mot den tiden at de skulle til å plukke det, så var det borte;
ingen visste hvem som tok det eller hvor det ble av det, men borte var det.
Denne kongen hadde tre sønner. Så sa han til dem en dag at den av dem som kunne skaffe igjen
eplet eller få rett på tyven, han skulle få riket etter ham, enten det var den eldste eller den yngste
eller den mellomste.
Den eldste gikk i veien først, og satte seg under treet og skulle gjete opp tyven. Da det led på natten,
kom det flyvende en gullfugl, og den lyste det lang vei av, og da kongssønnen så fuglen og skinnet,
ble han så redd at han ikke torde stanse, men satte inn igjen så fort han kunne.
Om morgenen var eplet borte. Da hadde kongssønnen fått hjertet i livet igjen, og så tok han til å
niste seg ut, og vill i veien og friste om han kunne finne fuglen. Kongen rustet ham vel, og sparte
hverken på klær eller penger.
Da kongssønnen hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp skreppen sin og satte seg til å holde
dugurd utmed veien. Så kom det ut en rev av et granholt og satt og så på.
"Kjære, gi meg litt mat, du!" sa reven.
"Jeg gir deg brent horn, jeg!" sa kongssønnen. "Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor
langt og hvor lenge jeg skal fare," sa han.
"Det var så det," sa reven, og så gikk han til skogs igjen.
Da kongssønnen hadde ett og hvilt, ga han seg på veien igjen. Langt om lenge kom han til en stor
by, og i den byen var det et vertshus, der det støtt var glede og aldri sorg; der syntes han det skulle
være gildt å ta inn, - og så ble han værende der. Det var slik dans og drikk og lyst og herlighet at
han rent glemte fuglen og fjæren og far sin og reisen og hele riket. Borte var han og borte ble han.
Neste året skulle mellomste kongssønnen gjete opp epletyven i hagen. Ja, han satte seg under treet,
han også, da eplet tok til å modnes. Men rett som det var, kom gullfuglen en natt og skinte som en
sol, og gutten ble så redd at han tok hyven, og satte inn igjen det forteste han vant.
Om morgenen var eplet borte; men da var kongssønnen blitt modig igjen, og ville av gårde og se
om han kunne finne fuglen. Ja, han tok til å niste seg ut, og kongen rustet ham vel og sparte hverken
på klær eller penger.
Men så gikk det ham like ens som broren; da han hadde reist et stykke, ble han sulten, tok opp
skreppen sin og satte seg til å holde dugurd utmed veien. Så kom det en rev ut av et granholt og
satte seg og så på.
"Kjære, gi meg litt mat, du!" sa reven.
"Jeg gir deg brent horn, jeg!" sa kongssønnen. "Jeg kan trenge maten min selv; ingen kan vite hvor
langt og hvor lenge jeg skal fare," sa han.
"Det var så det," sa reven, og så gikk han til skogs igjen.