Last ned… - Martin Bekkelund

"Ryk til helvete, din rakker!" ropte hallendingen, og nu tok sinnet ham. "Hadde je att tre streker,
Krestjan?" spurte han den tredje av medspillerne sine, som hadde sittet og stirret sløvt frem for seg,
og ikke mælt ordet under hele oppgjøret.
"Jaggu hadde du," fór denne opp, - "ja faen hogge den som det hugser! Men rarest var det med 'n
Anders, som hadde slike stående kort - som det var seendes ut til - at inte han kom ut. Kanskje du
har slumsa brennevin over streka dine du, så du har vørti av med dom på den visen?" føyde han
truende til. Så satte han i: "O brennevin, vår trøstermann, sann! Lae-lae-lae-lae! Vi bruker deg
imens vi kan, san! Laelae! Laelae!"
"Hold kjeft, din fyllehund!" ropte hallendingen. "Kanskje du trudde du skulle vønni ut den siste
kula og?" spurte han den kjøreren som først bød til å krangle.
"Jaggu tenkte je på det. Hvem dævelen kunne veta du skulle kaste ruteresset og holde att spar-dama,
så mye spar som det alt hadde gått?"
"Det kommer seg ta det at je kan spelle je, ser du," ertet hallendingen.
"Je har, dævelen skrape meg, spelt kort før i dag, je au, skal je la deg veta, din nesegris!" sa kjøreren
sint; "men når faen er ute, så er 'n ute, enten han kommer fra helvete eller fra Ha'land!"
"Faen?" sa artilleristen, som hadde satt seg bort til selskapet. "Faen? Je visste inte av at han hadde
vært ute sia i fjor. Da var 'n ute om julekvelden, hørte je."
"Å sier du?" sa kjøreren - det var greitt å skjønne han var glad over åkomme inn på noe som kunne
få hallendingen til å glemme ukvemsordene. "Va 'n ute om julekvelden? Hosdan bar det til, det da?"
"Det bar til så at han reiste nordetter," svarte artilleristen.
"Men hosdan bar det til at han reiste nordetter da?" spurte plankekjøreren ivrig.
"Ja, hvissom atte je inte var så tørr i halsen så," sa artilleristen og hostet; "men je er så full av krim
og kulde at je mest inte får opp kjeften."
"Ta deg en dram, gutten min, så blir du nok bra for kversill og kverke," sa plankekjøreren, og
skjenkte i av den halvpotten hallendingen hadde bestilt til trøst og husvalelse for sine ribbede
spillebrødre, og så sang han med beveget røst følgende lovsang til brennevinet:
"O søde klare brennevin!
du er min livsens mellemsin,
du er mitt hjertes fogdrial,
mitt blekk, min penn, min lindrial - al - al!"
Da han var ferdig, rakte han glasset til artilleristen. Denne ble rørt over så meget oppmerksomhet;
han ville ikke være mindre høflig, og forsøkte gang på gang å reise seg. Men han hadde gått på
rangel hele dagen, så tingen var ikke så grei, og han klarte det ikke før en kom til å stødde
oppunder.
"Har du knippa? Du er jo så stiv i bakbeina som et båsnaut," sa kjøreren. "Se der har du drammen
din, og vælmålt er 'n; ta så munnbittet mellom tennene og la kjeften tråve."
"Takk som byr," sa soldaten. "Gledelig jul like til påske! Skål!"