Last ned… - Martin Bekkelund

om halsen på den blåsidede kua til Ragnhild med det samme. De tok det straks av, men alle trodde
de at huldra hadde satt det på; og at det var henne som Ragnhild så sprang over gjerdet, det trodde
de fullt og fast. Mens jentene var inne med melken, hørte Ragnhild det var en som ropte på henne.
"Ragnhild!" sa det.
"Ja, her er jeg," svarte Ragnhild.
"Vil du bytte bu,
en geit for ei ku?
Vil du bytte bu,
Gullfebla for ei ku?"
sang det borte fra bergveggen.
Jeg mister vel kua likevel, siden du har bundet bånd om den, tenkte Ragnhild; derfor er det best jeg
sier ja og bytter.
"Å ja," sa hun, "jeg vil bytte!"
Tidlig, tidlig om morgenen, før sola spratt, kom Ragnhild ut på vollen. Der lå Gullfebla oppe på en
stor stein like mot klare morgenen, med forgylte horn, og den var så vakker og fin at det ikke fantes
make til den i hele Hallingdal, og så stor at den var nesten likså stor som en liten kvige, og det var
ikke meget om å gjøre at den melket likså meget som en liten ku. Da Ragnhild reiste hjem fra setra,
tok hun geita med hjem til småbarna sine, og de ble vel glade, fordi de skulle få geitemelksvelling!
De både danset og sprang. Men enda større glede ble det på dem, fordi de skulle få en geit, og det
en geit med forgylte horn og ragg så fint som silke. De bygget et lite hus til den og plukket fôr, både
løv og bark og granbar og mose, for at de kunne ha noe å gi den til vinteren. Om dagen var
Gullfebla selv ute i skogen og fant løv og bark, og om kvelden kom den hjem med yveret fullt av
den feteste og deiligste melk.
Men da det led til jul, fikk Gullfebla to kje, og da ble barna til Ragnhild Glittre enda gladere enn før.
De tok dem inn i stuen og pyntet dem så godt de kunne, og når geitekjeene klatret opp på bordet, på
peishyllen, eller sto med alle fire ben på en sengestolpe, da lo de og klappet i hendene av glede. Til
sist fikk geita så mange kje at Ragnhild kunne selge dem og kjøpe seg både ku og hest, for det var
det beste geiteslag som noensinne hadde vært i Hallingdal, og barna de levde både godt og vel, og
er de ikke døde, så lever de ennå.