Last ned… - Martin Bekkelund

"Ja ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang," sa gutten.
Så la han avsted igjen og møtte et likfølge; da han kom midt for liket, hilste han og sa: "Til h-s med
deg!" Så la ham hjem til mor si, og fortalte han hadde sagt som hun ba ham.
"Hva sa du da?" spurte kjerringa.
"Til h-s med deg! sa jeg," svarte gutten.
"Hvem møtte du da?" spurte mor hans.
"Jeg møtte et likfølge," sa gutten; "men stryk fikk jeg," sa han.
"Ja, det skulle du hatt mer av," sa kjerringa; "Gud vær din arme sjel nådig! skulle du sagt," sa hun.
"Ja, ti still du mor, det skal jeg gjøre en annen gang det," sa gutten, og så strøk han avsted igjen. Da
han kom et stykke på veien, fikk han se et par stygge langfanter som flådde en bikkje. Da han kom
fram til dem, så hilste han og sa: "Gud være din arme sjel nådig!" og da han hadde sagt det, gikk
han hjem igjen og fortalte at han hadde sagt det mor hans ba ham om; men stryk fikk han, så han
nesten ikke orket å dra seg hjem.
"Hva sa du da?" spurte kjerringa.
"Gud være din arme sjel nådig! sa jeg," svarte gutten.
"Hvem møtte du?" spurte mor hans.
"Det var et par langfanter som flådde ei bikkje," sa gutten.
"Ja du blir lik deg du!" sa kjerringa. "Det er både synd og skam som du farer fram. En skulle aldri
hørt slik stygghet. Men nå får du fare i veien en gang til og ikke bry deg om hvem du møter, for du
får bort og gifte deg, og se om du kan få en som skjønner bedre på verdens løp og er klokere til
åstyre enn du. Men nå får du skikke deg som folk, og går det vel, får du ønske til lykke og rope
hurra," sa hun.
Ja, gutten gjorde alt det mor hans ba ham om. Han la i veien og fridde til en jente, og hun syntes at
gutten kunne ikke være så lei enda, og så sa hun ja, hun ville ha ham.
Da gutten kom hjem, ville kjerringa vite hva jenta hans hette. Men det visste han ikke. Så ble
kjerringa harm, og sa at han fikk i veien igjen; for nå ville hun vite hva jenta hans hette. Med det
samme gutten skulle reise hjem igjen, sanset han så mye at han spurte etter navnet. Jo, hun hette
Sølvi, sa hun. Gutten sprang og mullet med seg selv:
"Sølvi, Sølvi tausa mi! Sølvi, Sølvi, tausa mi!"
Men rett som han rente så fort, forat han skulle komme hjem før han hadde glemt det bort, stupte
han over en tue, og så glemte han navnet igjen. Da han kom på benene, tok han på å lete omkring
tua, men han fant ikke annet enn et grev. Det tok han, og til å grave og lete alt han orket. Som han
sto der og grov, kom det en gammel mann.
"Hva er det du graver etter?" sa mannen. "Har du mistet noe her?"
"Å ja, å ja, jeg har mistet navnet til tausa mi," sa gutten; "men jeg kan ikke finne det att," sa han.