Last ned… - Martin Bekkelund

dem, eller fugl og dyr kunne ete dem opp; jeg ville ikke ha dem. Dermed la jeg ned til Sandungen,
og det er ikke så mange skritt det. Men da jeg kom dit, var det ganske stilt, og vannet var så blankt
at både åsene og skyene sto i det. Da skjønte jeg det var huldra, som hadde vært ute." -
Til denne fortellingen knyttet nu hallendingen forskjellige historier om huldretjern og vann med
dobbelt bunn, hvor fisken hører huldren til og bare får lov å komme opp hver sankthansdag, men
med ett avbrøt han seg selv midt i fortellingen med et utrop:
"Kors i Jesu navn, hva er det for et lys der borte? Det er blått!"
Elias mente det ikke var langt fra Smalstrøm. Meg forekom lyset mere rødt enn blått, og jeg antok,
som det senere viste seg, at det var et par fiskere som hadde leiret seg der og gjort opp varme. Nu
gled samtalen over på skattegravere og skatter og om blå lys, som brenner over dem. Således
fortalte Elias, at hans bestefar eller oldefar - jeg minnes ikke mere hvem av disse troverdige
personer det var, men antar den første - hadde sett en sølvåre på bunnen av Blankvannet, så tykk
som en tømmerstokk, og nu fulgte flere historier som jeg vil søke å gjengi så godt jeg kan.
"Han bestefar," fortalte Elias, "kjørte tømmer fra Nordmarka til Sørkedalen. Det var utpå vårsida, så
snøen og hålken var borte. Men han hadde med seg en liten jentunge; og da de kom mellom
Vindernsetra og Blankvannsbråten, så gleid hun. "Nei, far, jammen er det hålke ennå da," sa hun.
Han så der hvor hun hadde glidd, men han så straks at det var sølv og ikke hålke. Så hogg han øksa
i det.
"Ja, du har rett, barn, det er rart at hålken kan holde seg så lenge," sa han, og lot seg ikke merke
med noe. Fra den tid kjørte han titt og ofte til byen og tok mange penger inn. Men når han reiste, så
reiste han hverken veien om Maridalshammeren eller om Sørkedalen; men han hadde en vei for seg
sjøl gjennom skog og mark, som gikk bortover alle åsene og kom ned mellom Frognersetera og Ris.
En gang han var i byen og hadde drukket litt, så han var på en kant - det var i gamle Ramstadgården
i Grensen - så satt han og kytte og var kar:
"Ville jeg bare, skulle jeg gjerne sko hestene mine med sølv," sa han.
Der satt mange der, og noen som var der, tok vitner på det, og skreiv det opp. Men før han farfar
kom heim, var han død, og sia den tid har ingen sett noe til sølvet, enda de både har skjerpt og
gravd borte i marka der."
"Jeg har hørt si at han har vært hard til å leite etter skatter alle sine dager den karen," bemerket
hallendingen, og la en tørr tyrirot på bålet.
"Du kunne visst fortelle mere om ham du, Elias, når du bare ville," tilføyde jeg.
"Der er nå ingen som trur riktig på slikt i våre dager," svarte Elias; "men jeg kan nok fortelle likevel
jeg.
Den tid han farfar var unggutt, var han og en annen kar ute og grov engang, de hadde vel sett blå
lys, kan jeg tenkte, eller kanskje de visste hvor pengene lå. De grov i to torsdagsnetter, og det kom
så mange julebukker og underlige skikkelser til dem, at de aldri hadde trudd der fans så mye stygt.
Der kom både bjørner og udyr og stuter med store horn og alt det fæle som til var, og vel så det. De
var redde og tenkte hvert øyeblikk å ta beina fatt; men de holdt ut og tidde stille. Så var det den
tredje torsdagskvelden, da blei det mye verre enn begge de forrige gangene: men de grov og tidde
stille, og det varte ikke lenge, før spaden skrapte ned på kopperkjelen. Rett som det var, så kom det
kjørende ei vogn forbi med seks svarte hester for, og det gikk som en vind. Om ei lita stund kom der
ei gammal kjerring etter, som akte seg fram i et trau, men kjeften hennes gikk som ei pepperkvern.