Last ned… - Martin Bekkelund

"Hva ville han her nå da, mor?" sa mannen, og rugget på ham og sparket til ham. Klokkeren
hverken rørte seg eller reiste seg. Kjerringa sto og fomlet og stammet, og visste ikke hva hun skulle
si; hun bet seg bare i tommelfingeren hun.
"Jeg ser det på ansiktet ditt hva du har gjort, mor," sa mannen; "men livet er sårt å miste, og han var
da klokkeren i bygda vår. Gjorde jeg det som rett var, skulle seg sende bud på lensmannen."
"Gud velsigne deg, skaff bare klokkeren av veien," sa kjerringa.
"Det er din sak og ikke min det," sa mannen; "jeg har hverken bedt ham eller budsendt ham," sa
han; "men kan du få noen til å hjelpe deg av med 'n, skal det ikke være meg imot."
Så tok hun gutten til side og sa: "Jeg har laget til vadmel til mann min; det skal du få til klær om du
kan få gravd ned klokkeren så det hverken blir hørt eller spurt," sa hun.
"Ingenting duger ufristet; den som er ute i hålkeføre, han får la det skure og kjøre," sa gutten. "Har
du liner og tau, husbond, så skal jeg friste om det er noen botevon," sa han. Ja, han vippet klokkeren
inn i rennesnarer, kastet ham på ryggen, nappet hatten hans med, og stryker av gårde. Han hadde
ikke gått langt utenfor ledet i enga før han traff noen hester. Så tok han en av disse, snaret og bandt
klokkeren vel fast, satte hatten på ham og hånden ned på låret så han satt og husket og red, som en
rytter skal.
"I utid skal troll drepes," sa gutten, da han kom hjem; "det veit ingen hvor den feige flakker; men
han kommer ikke igjen som i jorden er gravet," sa han; "og den fuglen som er falt, han synger ikke
mer."
Hvordan det nå var eller ikke var, så gikk det en vei fra enga bortetter til en utlåve, og der hadde de
kjørt høy og spilt høy også. Etter den veien gikk hesten og pilte opp høyspillet. Men i utlåven lå det
to som skulle passe høyet for tyver; det var knapt fôrår det året.
"Der kommer tjuven," sa de da de hørte hesten kom; "nå skal vi knipe 'n."
"Hvem der?" skrek de så det ljomet i åsen. Nei, det var ingen som svarte. Hesten aktet ikke på det,
og klokkeren enda mindre.
"Svarer du ikke, så skyter jeg ei kule i fleisen på deg, din hestetjuv," skrek de, og med det samme
smalt det. Hesten til sprangs, så brått at klokkeren gjorde et kast og dumpet i bakken.
"Jeg mener du skaut 'n kvekk ihel," sa den ene, og sprang bort og skulle se om han kjente ham. "Å,
jeie meg, det er klokkeren i bygda vår! Du skulle holdt på låret og ikke drept 'n."
"Gjort gjerning står ikke til å endre," sa den andre. "Den første skaden er best å bøte, - vi får holde
ørene stive og grave 'n ned i høygolvet så lenge."
Ja, de gjorde så, og da de hadde gjort det, la de seg til å hvile. Om en stund kommer det én pesende
og stampende så det sang i bakken. De nugget på hverandre, de to som lå i høyet, de mente det var
tyver igjen. Tett ved låveveggen var det saltstein; der satte han seg med børa si og snakket med seg
selv. Han hadde slaktet svin i en gård for noen dager siden, men tykte han hadde fått for lite for det,
for kleint traktement og for lite slaktemat; så hadde han vært avsted nå og stjålet den største grisen.
"Den som skal bytte med bjønn, får ikke likere lotter; derfor er det best åhjelpe seg til retten sjøl,"
sa han; "bedre er en liten lott enn en lang trette. Men bitter død, glemte jeg ikke att vottene mine!
Finner de dem, så vet de hvem som har arvet grisen," sa han, og la avsted etter vottene.
De to som var i høylåven, lå og lydde på dette.