Last ned… - Martin Bekkelund

Gullslottet som hang i luften
Det var en gang en fattig mann som hadde tre sønner. Da han døde, skulle de to eldste ut i verden og
friste lykken; men den yngste ville de ikke ha med seg på noe sett eller vis. "Du da," sa de, "du
duger ikke til annet enn åsitte og holde tyrilysa og grave i oska og blåse i glørne, du!" - "Ja ja, så får
jeg vel gå aleine med meg sjøl jeg," sa Askeladden, "så blir jeg ikke uforlikt med følget mitt heller."
De to dro i vei, og da de hadde reist i noen dager, kom de i en stor skog; der satte de seg til å hvile,
og skulle få seg mat av nisten de hadde med, for de var både trette og sultne. Som de satt der, kom
det en gammel kjerring opp gjennom en tue og ba om litt mat; hun var så gammel og skrøpelig at
hun jevnet på munnen og hakket med hodet og måtte stave seg fram; hun hadde ikke hatt
brødsmulen i sin munn på hundre år, sa hun. Men guttene lo bare og åt, og sa at når hun ikke hadde
livnært seg så lenge, så holdt hun nok ut resten, om hun ikke skulle ete opp matsmulene for dem; de
hadde lite niste og ingenting å miste.
Da de hadde spist seg gode og mette og hvilt, la de i veien igjen, og langt om lenge kom de til
kongsgården; der fikk de tjeneste begge to.
En stund etter de hadde reist hjemmefra, sanket Askeladden i hop de smulene som brødrene hans
hadde vraket, og la dem i den vesle nisteskreppen sin, og tok med den gamle børsa som det ikke var
lås på, for han tenkte den kunne alltid være god å ha på veien; så gikk han av gårde. Da han hadde
gått i noen dager, kom han også inn i den store skogen som brødrene hans hadde reist igjennom, og
da han ble trett og sulten, satte han seg under et tre og ville hvile seg og få seg litt i livet; men han
hadde øynene med seg, og mens han tok opp nisteskreppen, fikk han se det hang et skilderi på et tre,
og på det var det malt en ung jomfru eller en prinsesse, som han syntes var så deilig at han ikke
kunne ta øynene sine fra det. Han glemte både maten og skreppen og tok ned skilderiet og lå og niglante
på det. Rett som det var, kom den gamle kjerringa opp gjennom tua, jevnet på munnen og
hakket med hodet og stavet seg fram, og så ba hun om litt mat, for hun hadde ikke hatt brødsmulen i
sin munn på hundre år, sa hun.
"Det kan være på tide du får litt å leve av da, gamlemor," sa gutten, og ga henne av de brødsmulene
han hadde. Kjerringa sa det var ikke noen som hadde kalt henne mor på hundre år, og hun skulle
nok gjøre ham et morsstykke igjen, sa hun. Hun ga ham et grått ullgarnsnøste, som han bare skulle
trille foran seg, så kom han dit han selv ville; men skilderiet sa hun han ikke skulle vøre; han kom
bare i ulykke for det. Askeladden syntes at alt var godt og vel; men skilderiet ville han ikke være
foruten; så tok han det under armen og trillet ullgarnsnøstet foran seg, og det varte ikke lenge før
han kom til kongsgården, der brødrene hans tjente. Der ba han også om tjeneste. De svarte at de
hadde ikke bruk for ham, for de hadde nylig fått to tjenestegutter; men han ba så vakkert, og til sist
skulle han da få lov å være hos stallmesteren og bli opplært til å stelle hestene. Det ville Askeladden
gjerne; for hester likte han godt, og han var både flink og flittig, så han lærte snart å stulle og stelle
dem, og det varte ikke lenge før alle i kongsgården holdt av ham; men hver stund han hadde til
overs, var han oppe og så på skilderiet; for det hadde han hengt i en krok på stalltrevet.
Brødrene hans var late og dovne; derfor fikk de ofte vondord og hugg, og da de så det gikk
Askeladden bedre enn dem selv, ble de avindsyke på ham, og sa til stallmesteren at han var en
avgudsdyrker; han ba til et billede og ikke til Vårherre. Enda stallmesteren tykte vel om gutten, var
det ikke lenge før han sa det til kongen. Men kongen bare hekset og bet etter ham; han var nå sturen
og sørgmodig støtt, for døtrene hans var røvet av et troll; men så lenge tutet de i ørene på kongen, at
han ville ha greie på hva det var gutten hadde for seg. Da han kom opp på stalltrevet og fikk se
skilderiet, så var det den yngste datteren hans som var malt på det. Men da brødrene til Askeladden
høre det, var de straks ferdige og sa til stallmesteren: "Dersom bror vår ville, har han sagt seg god
for å skaffe kongen igjen datter hans." En kan nok vite det var ikke lenge før stallmesteren gikk til