Last ned… - Martin Bekkelund

han med seg selv, det hadde ingen fare med ham, for han så det var sant det han ofte hadde hørt, at
tuftefolket hadde tilhold der og drev stort jektebruk.
"Gudskjelov for godt selskap! Det er just godtfolk. Ja, det er som jeg sier, lykka er med meg,"
tenkte Lykk-Anders; kanskje sa han det også, for han kunne nok trenge å snakke litt iblant. Slik
levde han utover høsten; engang så han en båt; han satte et plagg på en stang og viftet med; men i
det samme falt seilet, folkene satte seg til årene og rodde bort igjen i hui og hast; de trodde det var
tuftefolket som flagget og viftet.
Om julekvelden fikk han høre fioliner og musikk langt ute fra havet; da han gikk ut, så han en
lysning; den kom fra en stor nordlandsjekt som gled inn mot land. Men slik en jekt hadde ingen sett
før. Den hadde et urimelig stort råseil, som han syntes var av silke, og det smekreste tauverk, ikke
tykkere enn om det hadde vært av ståltråd; og alt som hørte til, svarte til dette, så gildt og grust som
en nordlending kan ønske seg det. Hele jekta var full av blåkledde småfolk, men hun som sto ved
roret, var pyntet som brud, og så staselig som en dronning; for hun hadde krone og kostelige klær.
Men det kunne han se, at hun var et menneske, for hun var stor av vekst, og vakrere enn
tuftefolkene, ja Lykk-Anders syntes hun var så vakker at han aldri hadde sett en jente så vakker.
Jekta styrte mot land, der han Lykk-Anders sto; men snartenkt som han var, strøk han inn i rorbua,
rev børsa fra veggen, og krøp opp på den store hjellen som var der; der lå han vel gjemt, men kunne
likevel se det som gikk for seg i bua. Han så snart at det krydde inne i stua; den ble stappende full,
og det kom fler og fler. Det tok til å knake i veggene, og stua vidde seg ut til alle kanter, og det ble
så staselig og utstaffert der at det kunne ikke være staseligere hos den rikeste handelsmann; det var
mest som på kongens slott. Det ble dekket bord med de kosteligste retter, og tallerkener og fat og
alle kjørel var av sølv og gull.
Da de hadde ett, ga de seg til å danse. Under danseståket krøp Lykk-Anders ut gjennom ljoren, som
satt på den ene siden av taket, og kløv ned. Han sprang ned til jekta, kastet fyrstålet sitt over den, og
skar for sikkerhets skyld et kors i den med telgjekniven også. Da han kom opp igjen, var dansen i
full gang; bordene danset, og benker og stoler og alt som i stua var, danset med. Den eneste som
ikke danset, var bruden; hun satt bare og så på, og når brudgommen ville ha henne opp, skjøv hun
ham fra seg. Men ellers var det ikke stans: spillemannen pustet ikke og stillet ikke eller rørte på
knappen; han spilte i ett vekk med keiva, og trådte takten til svetten silte av ham, og han ikke kunne
se fela for støv og røyk. Da Anders kjente at han også tok til å lette på føttene der han sto, sa han til
seg selv: "Nå er det nok best jeg gir en smell, ellers så spiller han meg fra gård og grunn." Så
snudde han børsa om og stakk den inn gjennom vindusgluggen, og skjøt den av over hodet på
bruden, men rangt - ellers hadde kulen råket ham selv. I samme blinken skuddet gikk, fór alt
tuftefolket på dør, den ene over den andre, men da de fikk se at jekta var bundet, bar de seg ille og
krøp inn i et hull i berget. Men all gullstasen og sølvtøyet var igjen, og bruden satt der også; det var
som hun var kommen til seg selv igjen. Hun fortalte Lykk-Anders at hun var blitt bergtatt da hun
var lite barn. Da mor hennes var ved grindene en gang og skulle melke, hadde hun henne med, men
så fikk hun et ærend hjem og lot henne sitte igjen i lyngen under en enerbusk; hun kunne gjerne
spise bær, sa hun, bare hun sa tre ganger:
"Jeg spiser av enebær blå
med Jesu kors oppå;
jeg spiser tyttebær rød
med Jesu pine og død."
Men da moren var borte, fant hun så mange bær at hun glemte å lese, og så ble hun tatt i berg. Hun
hadde ikke fått annen lyte der enn at hun hadde mistet det siste leddet på veslefingeren, og hun
hadde hatt det godt og vel hos tuftefolket, sa hun; men det hadde ikke sitt rette lag, syntes hun; det
var liksom noe grov henne, og ille hadde hun også vært plaget ved at den tuftekallen som de ville ha