Last ned… - Martin Bekkelund

"Til frieri å være syns jeg ikke det var meget hjertelag i de karene, Anne Marie," sa jeg; "for en slik
hatt var da verdt å våge litt."
"Det kan I ha rett i," svarte Anne Marie; "men siden vi taler om frieri, så skal jeg fortelle om en
underjordisk som de sa fridde til en jente her i bygden. Det var på Haverstad. Den tid jeg var blitt
gift, var der slik en vakker jente der, som hette Mari, og henne var det en usynlig som gikk og
fridde til, han bodde ved kirken og hadde sett henne en gang hun spiste av et tre i prestejordet; han
kom bestandig om natten, og hver gang han var der, var hun så usigelig redd. Dette fortalte hun
kjerringen der, som hette Inger Margrete, og så sa hun at han hadde et gullur han ville gi henne,
men hun var så usigelig redd. Kjerringen rådet henne å fyre over sengen med svovel. Da han kom,
hadde hun ikke fått gjort det enda, men så ba hun ham komme igjen neste torsdagskveld og ta med
seg en god venn, om han hadde en, så skulle hun kanskje bli med ham hjem, sa hun - for å bli kvitt
ham.
Om torsdagskvelden kom han til sundet og ropte at sundmannen skulle komme og lukke opp, for
det var om vinteren, så det var bro over Vorma. Sundmannen skyndte seg alt han kunne, men han
kom ikke så snart som frieren syntes, og så fikk han en øredask, så han tullet bortover marken, og
da var han alt igjennom bommen, og sundmannen hørte det kjørte så fykende nordetter, men han så
ingen.
Da han kom frem, hadde Mari fyrt over sengen med svovel, og så måtte han sitte på en stol. Han ba
henne følge med seg hjem og ville gi henne gulluret, men hun torde ikke ta imot det, for hun var så
usigelig redd.
"Ja, jeg vet nok hvem som er skyld i at jeg ikke kan komme til deg," sa han til sist, "det er Inger
Margrete; men det skal hun komme til åunngjelde dyrt."
Straks etter hengte mannen hennes seg, og det var mange som trodde at den underjordiske hadde
hengt ham, eller at han var skyld i det i det minste. Og den samme aften som dette skjedde, så
Ingebret Prestegården fem rever, som danset om den rabben han hengte seg på.
Vi bodde på Nøtterhaugen den tid, og jeg og mannen min vi var ute og lydde den kvelden hun
hadde sagt han skulle komme og hente henne; for vi tenkte det skulle bli musikk, men vi hørte
ingenting."
Mens hun ennu fortalte, kom en mann bortover stien; de raske fottrinnene forekom meg så kjent.
Før jeg kunne se hvem det var, ropte han:
"God aften A-! Og sir John - og Anne Marie! Nå, hun har visst fortalt Dem eventyr. God aften, mine
herrer. Men fisker De med flue her, sir John? Her er ikke annet enn gjedde."
"Det trudd' jeg straks," svarte sir John meget selvklok; "den elv så meg så suspicious ut, er det ikke
sant, A -, og når her er gjedde," vedble han, "er her ikke urret, for den eter både ham og ditt og dætt
og den ændre."
Den fremmede var en kjenning fra hovedstaden, og vel inne i alle forhold her oppe. Han rådet meg
til å besøke Anne Marie hjemme i stuen hennes, som han viste meg imot himmelranden i en
uthugning i barskogen oppe på øståsen. Neste dag gikk jeg opptil henne og fikk høre mange eventyr
og sagn. Og da Anne Maries eget forråd var oppbrukt, viste hun meg til Per Graver som et
uuttømmelig skattkammer.