Last ned… - Martin Bekkelund

skjellig at faen sto med beina i takgluggen og bøyde seg ner til stue-vindøyet, og han var så lang at
han måtte slå bukt på seg, så han sto kroket som en feleboga. Men rett som det var, tok 'n til å
dundre på vindusposten så 'n morbror blei reint fælen, for det var akkerat som tora skulle skrelle, og
'n morbror slo på og kjørte alt det han orka.
Så var det en annen gong dom spelte kort der og bante og turnerte. Det gikk så reint gæli med de
andre, men Sandaker'n vant den eine kula etter den andre, og han spelte dom mest til fant. Rett som
det var, datt det ner et kort på golvet for en av dom, og han bøyde seg ner og skulle ta det opp; men
så fekk 'n se at faen satt under bordet og hjelpte Sandaker'n, og kloa hadde 'n slått om bordfoten. Så
sendte dom bu' på Røykenpresten, og han kom på timen, for han var inte sein til å komma avsted
når han skulle mane. Han tente to kjerkelys og sette dom på bordet. Inte før hadde 'n begynt å lesa
opp, så slepte faen bordfoten og kasta kortleiken etter presten, så arg var 'n.
"Tenker du å få meg ut, Krestjan Svartserk?" sa faen. "Du er en tjueradd, for du har støli et
trådnøste og en brødskalk."
"Trådnøstet tok jeg for å bøte min brok, og brødskalken for å stille min hunger," svarte presten og
mante igjen. Men faen ville inte ut. Så tok presten til å mane og mane så det begynte å brake og
knake i faen, for det braut 'n for hardt.
"Får je lov til å gå gjennom pipa?" sa faen.
"Nei," svara presten, for hadde 'n fått lov til det, hadde 'n rivi med seg taket med det samma
kanskje.
"Får je lov til å gå gjennom pipa?" sa faen.
"Nei, her skal du ut, min mann!" sa presten og bora et lite hol på vindusblyet med ei stoppenål. Og
der måtte 'n ut, enten han så peip eller låt, men ut måtte 'n.
Så var det stilt ei stund. Men mot den tia han Åge skulle til å dø, begynte faen å grassere igjen i
Lier, og det både på Stor-Valle og annensteds. Ved det leite var det ei jente i en plass under Linnes
som hadde fått en lausunge. En søndags efta som hu sto på Vikerbrua og kopte og glante ner i
vannet, kom 'n til a som ei stor svart bikkje og slikka a på handa, og med det samma kasta hu ungen
til elvs. - Og på Stor-Valle blei 'n reint desperat gælen, - og det var nå inte å undres på, for han gikk
der og venta det eine året etter det andre på at 'n Åge skulle slokne; men han Åge levde like ratt han,
og på slutten trudde folk mest at han hadde snytt faen au. Ja det var mye til kar, den Åge, men
styggere mann skulle ingen ha sett. - Nå ja, dom visste inga anna råd da enn å sende bu' på
Røykenpresten. Da han væl var kommet inn og hadde sagt godkveld, så skulle 'n setta seg ner på en
stol. Men i det samma kom det én og nappa unna 'n stolen, så hele presten datt i golvet. "Kom med
en tom brennevinsbuttel mor," sa presten - for nå var han blitt sinna - og da han hadde fått buttelen,
tok han til å mane og mane så det ordentlig krak i alle dom som i stua var. Og aller best det var,
kom faen inn gjennom nøkkelholet, og så krøp 'n og peip og vispa med rumpa som ei bikkje
bortover golvet til Røykenpresten, og ner i brennevinsbuttelen måtte 'n. Da han væl var kommen
neri, slo presten i en kork, og så sa 'n: "nå skal du, faen gale meg, være min gris!"
Sia den ti' fornam dom inte noe til faen på Stor-Valle."
"Det var sugg til prest," kom det fra en av kjørerne.
"Ja, men Akerspresten han var bedre likevel," sa en annen, "for faen blei så redd da han fikk se 'n at
han tok tråvet med det samma. Det var inte langt unna det hendte, skal je tru; der han holder nevan
sin, denna Hal'andsbonden, står det fire merker i bordskiva etter klørne hans."