Last ned… - Martin Bekkelund

"Å melk du, mitt barn," sa presten, "og bry deg ikke om det." Hun ville ikke, men til sist så ga hun
etter og blei ved å mjølke.
Om ei stund så sa hun: "Ja, holder jeg ikke opp nå, ligger den beste kua dau på båsen."
"Melk du, mitt barn, og bry deg ikke om det," sa presten, for han ville se hva hun kunne.
Hun ville nødig; men presten nødte henne, til hun ga seg og blei ved åmjølke.
"Nå falt kua," sa hun, og da de gikk ut i fjøset og såg etter, låg den beste kua som presten åtte, dau
på båsen. Så brente de henne også, liksom de hadde gjort med mora. -
Ja, det var ei forargerlig trollkjerring, den jeg fortalte om," fortsatte graveren, "men der var ei som
jeg syntes var enda verre, for hun tok mannen sin opp av senga en påskekveld, og rei på ryggen
hans like fra Gudbrandsdalen og til Bergens kjerke, og mens hun var oppi tårnet og holdt påskeleik
med de andre trollkjerringene og Gamle-Erik, måtte mannen ligge splitter naken utmed
kjerkeveggen og fryse heile natta; og der var slikt et vær med sno og med snøfokk, og mannen blei
så reint utmatta at han mest var fra seg sjøl. Da det leid på morrasida, reiste han på seg litt, men han
fraus og hakka tenner. I det samme kom det gående en forbi.
"Men si meg i Guds navn, hvor er jeg?" sa mannen.
"Nå er du ved Bergens kjerke," svara han, og da han fikk se bukgjorda, som mannen hadde om livet,
så kunne han skjønne hvorledes det hang sammen -for trollkjerringene var der både til jul og påske
den tid - og så sa han: "Når hun kommer ut, hun som du er med, så ta bare bukgjorda og gi henne et
dyktig drag over ryggen, så rir du heim igjen på henne, ellers står du det ikke ut."
Ja, da kjerringa kom ut, gjorde mannen som han hadde sagt; og så reid han heim på ryggen hennes,
og det radt." -
"Hadde hun ikke smurningshornet med?" spurte jeg.
"Hun akta seg nok for å ta det med, for hun hadde saktens smurt kroppen, før hun reiste heimefra,"
sa graveren. "Men siden I snakker om smurningshorn, så kommer jeg til å huske på noen historier
som skal være hendt for lang tid sia."
"La meg høre," sa jeg.
"På en gard i Ringebu," fortalte han, "var det ei trollkjerring, som var så fælt slem. Men der var en
som visste om at hun var trollkjerring; han gikk dit og ba om hus en helgekveld, og det fekk han
også.
"Du får ikke bli redd, om du ser jeg sover med åpne øyer," sa han; "jeg har den vanen, men jeg kan
ikke for det."
Å nei, det skulle hun ikke bli redd for, sa hun.
Rett som det var, så snorka han, og sov så fælt med øynene åpne, og best han lå såleis, tok kjerringa
fram et stort smørjehorn under en stein i peisen og smurte sopelimen.
"Her opp og her ned til Jønsås," sa hun og fór av sted opp igjennom pipa til Jønsås, som er et stort
seterfjell.