Last ned… - Martin Bekkelund

Så fløy ørnen langt bort igjen; men så ble den trett og satte seg i en furu. "Ser du noe?" sa den.
"Ja, viss på det er jeg ikke," sa mannen, "men jeg synes jeg skimter noe langt borte."
"Vi får vel reise et stykke til da," sa ørnen, og så satte den avsted.
"Ser du noe nå?" sa den om en stund.
"Ja, nå er han tett etter oss," sa mannen.
"Du får slippe ned kampesteinen du tok ved fjøsdøra," sa ørnen.
Mannen gjorde så, og den ble til et stort, høyt steinberg, som Bonde Værskjegg måtte bryte seg
igjennom først. Men da han var kommet midt i berget, brøt han av det ene beinet sitt, og så måtte
han hjem og ferde på det.
Men mens det sto på, fløy ørnen hjem til mannen både med ham selv og haren, og da de var
kommet hjem, gikk mannen på kirkegården og hadde kristenjord på den, så ble den til Hans, sønnen
hans, igjen.
Da det led til marken, skapte gutten seg om til en blakk hest, og ba faren reise på marken med ham.
"Når det kommer en som vil kjøpe meg, skal du si du vil ha hundre daler for meg; men du må ikke
glemme å ta av meg grima, ellers slipper jeg aldri fra Bonde Værskjegg, for det er han som kommer
og vil handle," sa han.
Slik gikk det også; det kom en merrabytter som hadde stor hug til åhandle av ham hesten, og
mannen fikk hundre daler for den, men da handelen var gjort, og far til Hans hadde fått pengene,
ville merrabytteren ha grima. "Nei, det står nok ikke i akkorten det," sa mannen, "og grima får du
ikke, for jeg har flere hester jeg skal ha til byen." Så gikk de hver sin vei. Men de var ikke langt
kommet, før Hans skapte seg om til seg selv, og da mannen kom hjem, satt han på ovnsbenken.
Andre dagen gjorde han seg til en brun hest, og sa til faren at han skulle reise på marken med ham.
"Når det kommer en som vil kjøpe meg, skal du si du vil ha to hundre daler, for det gir han, og han
skjenker deg attpå; men hva du drikker og hva du gjør, så glem ikke å ta av meg grima, ellers ser du
meg aldri igjen," sa Hans. Ja, slik gikk det, han fikk to hundre daler for hesten og skjenk attpå, og
da de skiltes fra hverandre, var det ikke mer enn nettopp så han kom i hug å ta av grimen. Men de
var ikke kommet langt på veien, før gutten skapte seg om, og da mannen kom hjem, satt alt Hans på
ovnsbenken.
Tredje dagen gikk det like ens. Gutten skapte seg til en stor svart hest, og sa til faren at det kom en
som bød tre hundre daler og skjenkte ham god og full attpå, men hva han gjorde eller hvor mye han
drakk, så måtte han ikke glemme å ta av grima, for ellers kom han ikke fra Bonde Værskjegg i dette
liv. Nei, det skulle han nok ikke glemme, sa mannen. Da han kom på marken, fikk han de tre hundre
dalerne; men Bonde Værskjegg skjenkte ham så full at han glemte å ta av grimen, og så reiste
Bonde Værskjegg avsted med hesten. Da han hadde kommet et stykke på veien, skulle han inn og
ha mere brennevin, så satte han en gloende spikertønne under nesen og et havretrau under halen på
hesten sin, hengte grimeskaftet inn på et handrev, og gikk inn til gjestgiveren. Hesten sto der og
stampet og sparket og frøste og været. Så kom det en jente som syntes synd på den. "Å, stakkars
deg, hva er det for en husbond du har, som farer slik med deg?" sa hun, og skjøv grimeskaftet av
handrevet, så hesten kunne få snudd seg og smakt på havren.
"Det er meg det!" skrek Bonde Værskjegg og kom farende ut gjennom døren.