Last ned… - Martin Bekkelund

Prestens mor
Det var en gang en prest og en klokker, slik som det er i mange bygder. Klokkeren var rik, og
presten var fattig, og enda han var en lærd mann, var han alltid rådløs; men klokkeren visste råd for
all uråd, og næringsvett hadde han som både korp og skjære.
I den bygden var det skikk at de gjorde pølsegjestebud i slaktetiden om høsten; det syntes presten
han ikke hadde råd til, men han visste ikke hvorledes han skulle slippe det heller, derfor sendte han
bud til klokkeren og spurte ham om råd.
"Det var vel noen sak," sa klokkeren. "Si det De far, at det er kommet tyver på gjøstien og har
stjålet slaktene Deres, så slipper De hele pølsestellet."
Det syntes presten var et godt råd; men om natten kom klokkeren selv, brøt inn i gjøstien og stjal
alle svinene til presten. Da presten fikk vite at svinene var stjålet og borte, visste han ikke annen råd
enn å sende bud etter klokkeren, og han lot ikke annen råd vente på seg.
"Hva er der på ferde nå far?" sa han, da han kom inn til presten.
"Å, Gud trøste og hjelpe meg arme mann," sa presten, "nå er det hendt det vi snakket om!"
"Hva var det da?" spurte klokkeren.
"Svinene mine er stjålet!" sa presten.
"Ja, ja," sa klokkeren, "hold på å si det, så slipper De å gjøre pølsegjestebud!"
"Nei, nei, ikke slik! det er virkelig sant, her har vært tyver; de har brutt seg inn i svinestien og tatt
svinene mine, riktig stjålet dem bort!" sa presten.
"Det var rett, far," sa klokkeren, "hold på å si det, slik som De sier det til meg, så tror folk det er
sant, og så slipper De å gjøre pølsegjestebud."
"Nei, hør nå, det er sannelig så som jeg sier; det er ikke noe oppspinn!" sa presten, "her har vært-"
"Ja, ja, gudbevares far, De behøver ikke banne, jeg vet det jo nok; vi får ikke noe pølsegjestebud,
kan jeg høre," sa klokkeren og ble ved med sitt, og alt det presten fortalte og forsikret, så fikk han
ikke noe råd med klokkeren, og ikke fikk han annet svar heller.
En stund etter kom presten til å grunde på hvordan klokkeren kunne være rik, enda han satt i små
innkomster, og han selv fattig, som tok meget mer inn både i offer og tiende og alt det som godt var.
Det kunne han slett ikke begripe; men han begynte å tenke både ett og annet, og kanskje han hadde
hørt noe om at klokkeren åt flesk oftere enn andre folk; men nok er det, han hadde stor lyst til å få
greie på det, og så fant han på at han skulle si til klokkeren at han måtte reise bort, og imens ville
han ha satt pengekisten sin inn hos ham. At det ikke var penger i kisten, det kan en vite; der var ikke
annet enn prestens gamle mor, en tørrhård, krokrygget kjerring som lå nedi der og gnavlet på en
osteskorpe, og hun skulle passe på og høre etter, og se om klokkeren hadde dradukke, eller
hvorledes det hang sammen med rikdommen hans. Ja kisten, den ble satt inn i stuen. Om kvelden
begynte barna til klokkeren å skrike på mat. "Har dere tid å bie til jeg får laget til noe!" sa
klokkerkjerringen. "Kan vi ikke få noe av presteflesket, da mor!" skrek barna.
Da prestens mor hørte det, gløttet hun på kistelokket og tittet etter flesket. Klokkeren merket det vel,
men han lot som han hverken hadde hørt eller sett noen ting. Men om natten, da de andre sov, sto