Last ned… - Martin Bekkelund

"Herregud, kan du ikke få fatt i Gamle-Anders for meg?"
"Ja, det veit jeg visst! Gamle-Anders er død for to år sia! Han Per kan nok noen han og; men det er
ikke så godt å få han på travet; han er litt vrang med det, må vite! Nei, Gamle-Anders, han kunne
historier! En behøvde ikke å be han dessmer! Men nå er det just to år sia til mikkelsmess."
"Det kan jo ikke hjelpe meg stort," avbrøt jeg, ergerlig over at den lovpriste Anders ikke levde. "Er
ikke Per her?"
"Jaggu var han her også, det er sant det, men han skulle fram til klokkeren. Han treffer ham visst
hos klokkeren; og er han ikke der, så er han visst i Bakken, eller i prestegården, dersom han ikke er
inne på kjerkegården og graver ei grav, for gamle mor Habberstad er død."
Nu var det nesten forbi med min tålmodighet; men da alt syntes å tyde på at man måtte ha mer enn
alminnelig av denne gave like overfor Per graver, så besluttet jeg å spare den siste rest. Jeg prøvde å
komme avsted. Men nu hadde konen tatt et ikke meget gjennomsiktig glass frem av skjenken og
skjenket en dram finkel, som hun sammen med et stykke kandissukker presenterte meg på en
tallerken mens hun tapte seg i en mangfoldighet av utrop om hvor makeløs Gamle-Anders hadde
vært til å fortelle.
"Han Per er ganske visst hos klokkeren, og er han ikke der, så er han i Bakken eller prestegården,
dersom han ikke er på kjerkegården," ropte hun ennu efter meg, da jeg gikk ut gjennom grinden.
Det lød som hån; for disse stedene hadde jeg nettopp gått fra eller forbi.
Jeg besluttet imidlertid å søke ham først på det siste stedet, det som efter hennes mening var det
minst sannsynlige.
Det var en av disse kolde, triste sommerdager da jeg gikk bortover til kirken gjennom
prestegårdshavens mørke alléer. Regnet hadde holdt opp, men ved hvert vindstøt drysset det
raslende ned imellom bladene fra trærnes kroner. Tåken og skyene drev lavt mellom toppene. Matt
og grålig falt lyset over kirkegårdens graver og enkle minner; vindens sukk lød mellom grenene, og
ingen fugl sang bak løvet. En forutanelse om høsten syntes alt ågjennombeve denne stille, ensomme
egn, hvor bare kirken sto som en trøster og pekte mot himmelen med tårn og spir.
Fra det fjerneste hjørne på kirkegården hørte jeg klangen av spaden. Graveren sto og grov nede i en
grav. På en tue tett ved sto klokkerens store prektige geitebukk, som jeg kjente godt fra tidligere
besøk, med skjegg og horn og spiste gress. Jeg ble stående en stund og betrakte graveren. Han var
en aldrende mann, men man kunne ikke si at han var noen vakker gammel mann. Hans kall syntes
ikke å ha hatt noen mildende eller forsonende innflytelse på hans sinn; for han så ut i verden med et
bistert blikk og et hypokondrisk ansikt. Jeg syntes det var noe kjent ved dette fysiognomiet; jeg lette
efter det i hukommelsen, og fant det omsider igjen hos en stedig hest jeg engang hadde vært plaget
med. Da han et øyeblikk stanset i arbeidet for å hvile, så han opp, og han fikk øye på meg, som hittil
hadde stått der ubemerket.
"Godafter, graver," sa jeg.
Han målte meg fra øverst til nederst, spyttet i nevene, og tok fatt på arbeidet igjen.
"Det er tungt arbeid du har i dette våte været," fortsatte jeg utfortrødent.
"Det er ikke lettere i solskinn," svarte han med et eddiksurt grin, og ble ved å grave.