Last ned… - Martin Bekkelund

himmel og ville fjell," sa gutten. Så reiste de langt og lenger enn langt, og da de kom høyere opp,
ble fjellet jevnere og flatere, så de kunne se videre omkring seg. "Ser du noe nå?" sa eselet. "Ja, jeg
ser noe langt, langt borte," sa gutten; "det glitrer og skinner som en liten stjerne." "Den er nok ikke
så liten enda," sa eselet. Da de hadde reiste langt og lenger enn langt igjen, spurte det: "Ser du noe
nå?" - "Ja, nå ser jeg noe langt borte; det skinner som en måne," sa gutten. "Det er ingen måne," sa
eselet; "det er sølvslottet vi skal til," sa det. "Når vi kommer dit, ligger det tre drager på vakt ved
porten; de har ikke vært våkne på hundre år, så det har grodd mose på øynene på dem." - "Jeg
mener mest jeg blir redd dem, jeg," sa gutten. "Å inte," sa eselet; "du får vekke den yngste og kaste
i ham et par snes okseskrotter og slaktesvin, så snakker han nok til de andre to, så du kommer inn i
slottet."
De reiste langt og lenger enn langt, før de kom fram til slottet; men da de kom dit, var det både stort
og gildt, og alt det de så, var støpt av sølv, og utenfor porten lå dragene og stengte så ingen kunne
komme inn; men de hadde hatt det stilt og rolig og ikke vært mye brydd på vakten sin, for de var så
moseløpne at ikke noen kunne se hva de var gjort av, og bortmed sidene på dem tok det til å gro
småskog mellom mosetuene. Gutten vekket den minste av dem, og den til å gni øynene sine og kare
vekk mosedottene. Da dragen fikk se det var folk, kom den imot ham med gapet på vid vegg, men
da sto gutten ferdig og kastet i den okseskrotter og slengte i den svin, til den hadde fått metta og ble
litt rimelig å snakke med. Gutten ba at den skulle vekke de andre og be dem flytte seg unna, så han
kunne komme inn i slottet. Men det torde og ville den ikke, sa dragen i førstningen, for de hadde
ikke vært våkne og ikke smakt mat på hundre år; den var redd de skulle fare i ørska og somle i seg
både levende og dødt. Gutten mente, det hadde ikke noen nød, for de kunne legge igjen en hundre
okseskrotter og en hundre slaktesvin og reise unna et stykke, så kunne de vel få metta si og samle
seg, til de kom tilbake igjen. Ja, det ville dragen også, og så gjorde de så; men før dragene ble riktig
våkne og fikk mosen av øynene på seg, fór de omkring og ørsket og glefset både etter likt og ulikt,
og den yngste dragen hadde nok med å hytte seg for dem, til de hadde fått været av kjøttet. Da
slukte de ned hele okser og svineskrotter, og åt til de var mette; siden ble de nokså spake og
godlyndte og slapp gutten imellom seg inn i slottet. Der var det så gildt at han aldri hadde trodd det
kunne være så gildt noen steds; men det var ødt for folk, for han gikk fra det ene rommet til det
andre og lukket på alle dørene, men han så ingen. Jo til sist så gløttet han inn gjennom døren til et
kammers han ikke hadde sett før; der inne satt det en prinsesse og spant, og hun ble glad og sæl da
hun fikk se ham. "Nei, nei, tør det komme kristne folk hit?" ropte hun. "Men det er nok best du går
igjen ellers kunne trollet drepe deg; for her bor et troll med tre hoder." Gutten mente på det han
flyttet seg ikke om trollet så hadde sju. Da prinsessen hørte det, ville hun han skulle friste om han
kunne svinge det store rustne sverdet som hang bak døren; nei, han kunne ikke svinge det, han
kunne ikke lette det engang. "Ja," sa prinsessen, "når du ikke orker det, så får du ta deg en slurk av
den flasken som henger ved siden, for det gjør trollet når han skal ut og bruke det." Gutten tok seg
et par slurker; så kunne han svinge sverdet som det var en bakstefløy.
Rett som det var, kom trollet susende. "Hu, her lukter så kristen mannlukt!" skrek det. "Det gjør så,"
sa gutten; "men du har ikke bo å blåse i nesa for det; du skal ikke lenge ha vondt av den lukten," sa
han, og så hugg han alle hodene av det.
Prinsessen ble så glad som hun skulle fått noe godt. Men da det led på litt, ble hun sturen; for hun
lengtet etter søster sin, som var røvet av et troll med seks hoder, og bodde på et slott av gull, tre
hundre mil bortenfor verdens ende. Gutten mente det ikke var verre det; han kunne hente både
prinsessen og slottet, og så tok han sverdet og krukken, satte seg på eselet, og ba dragene følge med
og frakte kjøttet og flesket og spikerne han hadde.
Da de hadde vært på veien en stund, og reist langt, langt bortover, både land og strand, så sa eselet
en dag: "Ser du noe?" "Jeg ser ikke annet enn land og vann og himmel og høye hamrer," sa gutten.
Så reiste de langt og lenger enn langt. "Ser du noe nå?" sa eselet. Ja, da han hadde sett seg vel for,