Last ned… - Martin Bekkelund

"Hva?" sa brudgommen; "disse som har så skrint beite og enda ser så godt ut, hva er det for noe?"
"Det er en lignelse på dem som er velnøyde med det vesle de har," sa dødningen.
Så gikk de langt og lenger enn langt igjen, til de kom til et stort vann. Der var det så lyst og så
blankt at brudgommen ikke tålte å se på det.
"Nå får du sette deg her du, til jeg kommer igjen," sa dødningen; "nå blir jeg borte en stund."
Dermed la han avsted, og brudgommen satte seg ned, og som han satt, rant søvnen på ham, og det
var som alt ble borte for ham i en trygg fast søvn.
Om en stund kom dødningen igjen.
"Det var bra du ble sittende, så jeg finner deg igjen her," sa han. Men da brudgommen skulle lette
på seg, var han overgrodd med mose og busker, så han satt liksom i et kvistebol. Da han hadde
greidd av seg dette, reiste de tilbake, og dødningen fulgte ham samme veien like til graven. Der
skiltes de og sa farvel til hverandre, og da brudgommen kom opp, gikk han bent hjem til
bryllupsgården. Men da han kom fram dit han syntes det skulle være, kunne han ikke kjenne seg
igjen. Han så seg om på alle kanter, og han spurte alle han møtte; men han fikk hverken hørt eller
spurt brud eller slekt eller foreldre, ja han fikk ikke spurt noen som han kjente. Alle undret seg over
denne skikkelsen som gikk der og så ut som en folkeskremme. Da han ikke kunne finne noen han
kjente, tok han veien til presten og fortalte ham om skyldfolkene sine, og hvordan det gikk til den
tid han sto brudgom, og om at han hadde gått bort i bryllupet. Presten visste ingen ting om det, men
da han hadde lett igjennom de gamle kirkebøkene sine, så fant han ut at bryllupet hadde stått for
lang, lang tid siden, og de folkene han talte om, hadde levd for fire hundre år siden.
Etter den tid hadde det vokst opp en stor, svær eik i prestegården. Da han fikk se den, kløv han opp i
den og ville se seg om; men gammelen som hadde sittet i himmerike og sovet i fire hundre år og var
kommet hjem igjen, kom ikke vel ned av eika. Han var støl og stiv, som rimelig kunne være, og da
han skulle ned igjen, fomlet han, så han falt og brøt nakkebenet og slo seg ihjel.