Last ned… - Martin Bekkelund

"Hvor er han Peik?" sa kongen, han kom så harsk og så hard gjennom døren.
"Han har reist sin vei," sa han som satt igjen i søsterklærne. "Ja hadde han nå vært hjemme, så
skulle jeg ha drept ham," sa kongen; "det var ikke verdt å spare livet på slik en skarv," sa han.
Han hadde sine runer ute, og visste at kongen kom og ville ta livet hans for narrestikkene han fór
med, men meg lot han bli igjen her både matløs og rådløs," sa Peik, og gjorde seg så lekker og fin
som en jente.
"Vær du med til kongsgården, du -; det er ikke verdt å sitte og sulte borti stua her," sa kongen.
Ja, det ville han gjerne, og så tok kongen ham med seg, og lot ham lære all ting og holdt ham som
sin egen datter, og det var mest som kongen hadde igjen de tre døtrene sine, for Peikegutten sømmet
og sydde og låt og lekte med dem, og var sammen med dem både sent og tidlig.
Da det led på, kom det en kongssønn på friing dit.
"Ja, jeg har tre døtre," sa kongen, "det står på hvem du vil ha av dem."
Han skulle få lov å gå opp i sykammeret og snakke og gjøre seg kjent med dem. Jo, så likte han
Peik best og kastet et silkeplagg i fanget på ham. Så var det å brygge og bake til bryllupet, og da det
led om en stund, kom skyldfolkene hans og kongens folk og tok på å ture og drikke bryllup. Men da
det led på kvelden den første bryllupsdagen, torde ikke Peik bli lenger og la av gårde, så bruden
ikke var å finne; men det som verre var; begge kongsdøtrene fikk vondt så brått, og rett som det var,
kom der reisende to småprinser til verden, så folket måtte fare hjem midt i beste leken og
bryllupsturingen.
Kongen både sørget og var harm, og undres på hvordan dette hang i hop.
Så satte han seg på hesten og red ut, for han syntes det ble for ødt og leit å være hjemme; men da
han kom ut på jordet, satt Peik der på en stein og spilte på munnharpe.
"Sitter du her, du Peik?" sa kongen.
"Javisst sitter jeg her, hvor skulle jeg sitte ellers?" sa Peik.
"Nå har du narret meg grovt gang på gang," sa kongen; "men kom nå og vær med hjem, så skal jeg
drepe deg."
"Ja, det er vel så det," sa Peik, "når det ingen annen råd er, så får jeg vel til, jeg med," sa han.
Da han kom hjem i kongsgården, gjorde de i stand en tønne som Peik skulle puttes ned i, og da den
var ferdig, kjørte de den opp på et høyt fjell; der skulle han ligge i tre dager og tenke over det han
hadde gjort, før de veltet ham utfor og til fjords.
Tredje dagen kom det en rik mann gående, og Peik satt inni tønna og sang: "Til himmerik og til
paradis, til himmerik og til paradis skal jeg fare; men inte vil jeg og inte vil jeg i engleskare."
Da mannen hørte det, spurte han hva han skulle gi for å komme i hans sted.
Det fikk vel bli mye det, mente Peik, for det sto ikke skyss tilsagt til å fare til himmerik alle dager.
Mannen ville gi ham alt det han eide, og så slo han ut bunnen og krøp ned i tønna istedenfor Peik.