Last ned… - Martin Bekkelund

"Men hvordan gikk det med mor di?" spurte mannen, da de hadde snakket en stund, "jeg tror hun
dånte; du får se til henne."
Gutten gikk bort, tok kjerringa og dro henne innover gulvet; så kviknet hun i, og krabbet bort og
satte seg vel inn i vedroa, men hun var så redd at hun nesten ikke torde gløtte fram.
Da det led på litt, spurte gutten om de kunne få hus om natten. Jo, det kunne de få, sa mannen. Så
snaktes de ved en stund, men rett som det var, ble gutten sulten, og spurte om de kunne få mat til
kvelds også. Jo, det skulle nok bli råd til det, mente mannen.
Da de hadde sittet litt, sto han opp og la seks tørrgranlass på varmen. Enda reddere ble kjerringa.
"Nå vil han brenne opp oss også," sa hun i roa, der hun satt. Da tørrgranen hadde brent ned til kull,
sto mannen opp og gikk ut.
"Gud bære meg for deg! du er så vågal, ser du ikke du er hos troll?" sa kjerringa.
"Å pytt, det er ikke farlig," sa gutten.
Om litt kom mannen inn med en okse, så stor og diger at gutten aldri hadde sett maken, og drev til
den under øret med knyttneven, så den stupte død i gulvet. Da han hadde gjort det, tok han den i alle
fire føttene, la den på glohaugen og snudde og veltet den til han fikk den brunbrent utenpå. Så gikk
han borti et skap, tok fram et sølvfat og la oksen på det, og det var så stort at den nådde ikke utover
på noen kant. Dette satte han fram på bordet, og gikk så ned i kjelleren og tok opp en vinambe, slo
ut den ene bunnen og satte den opp på bordet, og la så fram to kniver som var tre alen lange. Da han
hadde gjort det, ba han dem gå bort til bordet og sette seg til å ete. Gutten gikk føre og ba kjerringa
komme etter; hun tok til å låte og bære seg og undres på hvordan hun skulle orke disse knivene.
Men gutten nappet den ene, og til å skjære stykker ut av låret på oksen, som han la bort til mor si.
Da de hadde ett en stund, tok han vinamben mellom hendene og løftet den ned på gulvet. Så ba han
moren komme, skulle hun få drikke. Den var så høy at hun ikke nådde opp; men gutten letter henne
opp til kanten og holdt henne, og selv kløv han opp og hang over kanten som en katt mens han
drakk. Da han hadde drukket seg utørst, tok han amben og satte den på bordet, takket for maten, og
ba moren at hun også skulle komme og takke, og så redd hun var, så torde hun ikke annet enn gå
bort og takke mannen for maten. Gutten satte seg ved siden av mannen på krakken og til å snakke
med ham igjen.
Da de hadde sittet litt, sa mannen: "Jeg får vel sta og få meg litt kveldsverd, jeg og," gikk så bort til
bordet, og åt hele oksen, både med horn og bein, tok vinamben og drakk av den, og satte seg bort på
krakken igjen.
"Jeg vet ikke hvordan det blir med sengested," sa han; "jeg har ikke annet enn ei vogge her; det
kunne vel gå an at du lå i den, så kunne mor di få ligge borti senga."
"Ja takk, det var godt nok," sa gutten, rev av seg klærne og la seg opp i vuggen - den var stor som
en diger standseng - og kjerringa måtte gå etter mannen og legge seg i sengen, så redd hun var.
"Det er ikke verdt å legge seg til å sove her; jeg får nok ligge våken, og høre hvordan det går når det
lir på natta," tenkte gutten.
Da det led om en stund, tok mannen til å snakke med kjerringa. "Her kunne vi leve nokså godt og
hyggelig, når vi bare var kvitt denne sønnen din," sa mannen.
"Veit du ikke noen råd med ham, mener du?" sa kjerringa.