Last ned… - Martin Bekkelund

satte til mønsås, og så tresket han lo og halm og høy om hverandre. Det gikk på skade, for agnene
føk omkring ihopes, og det sto som en sky over hele kongsgården.
Da han nesten hadde gjort fra seg treskingen, kom det fiender i landet, så det skulle bli krig. Så sa
kongen til ham at han fikk ta folk med seg, reise i veien, og ta imot fienden og krige; for han tenkte
de slo ham vel i hjel. Nei, folk ville han ikke ha skulle tynes, han ville slåss alene han, sa Mumle
Gåsegg.
Dess bedre er det, dess før blir jeg kvitt ham, tenkte kongen.
Men en dyktig klubbe måtte han ha.
De sendte bud til smeden; han smidde en på fem våger. Den kunne være bra til å knekke nøtter med,
sa Mumle Gåsegg. Så smidde han en på femten våger; den kunne være god til å plugge sko med, sa
Mumle. Ja, større kunne ikke smeden smi den med sine folk. Så la han til smia sjøl, Mumle Gåsegg,
og laget en klubbe på femten skippund, og den måtte det hundre mann til åvende på stedet. Den
syntes Mumle Gåsegg kunne gjøre det til nød. Så måtte han han en nisteskreppe; den gjorde de av
femten oksehuder og stappet den full av mat, og så lakket han nedover bakken, med skreppen på
ryggen og klubben på nakken.
Da han kom så langt at krigsfolkene fikk se ham, sendte de ut én som spurte om han ville ta imot
dem.
"Bi bare til jeg får ett," sa Mumle Gåsegg, og slengte seg i bakken og satte seg til å ete bak den
store matskreppen.
Men de kunne ikke bie, de ga seg til å skyte på ham med én gang, så det både regnet og haglet med
riflekuler.
"Denne krekebæra meter jeg ikke," sa Mumle Gåsegg, og la til å ete enda mer; det bet hverken bly
eller jern på ham, og matskreppen sto framfor ham og tok av for kulene, som en hel voll.
Så tok de på å kaste bomber og skyte med kanoner. Han gren litt for hver trykk han fikk.
"Å det nauer ikke," sa han. Men så fikk han en bombe i vrangstrupen.
"Tvi!" sa han og spyttet den ut igjen, og så kom det en lenkekule og gjorde vei i smør-esken, og en
annen tok matbeten bort mellom fingrene på ham.
Da ble han arg, reiste seg, tok storklubben og slo i bakken, og spurte om de ville ta maten av
munnen på ham med blåbæra som de blåste ut av de grove pusterørene. Han slo noen slag til, så det
ramlet i berg og åser, og fienden spratt til værs som agner, og så var det ute med den krigen.
Da han kom hjem igjen og ville ha mer arbeid, ble kongen rent ille ved, for nå tenkte han han skulle
ha vært kvitt ham. Han visste ingen annen råd enn å sende ham til helvete.
"Du får fare til Gamle-Erik og kreve landskylden," sa han. Mumle Gåsegg av gårde, med skreppen
på ryggen og klubben på nakken; han var ikke lenge om veien; men da han kom fram, var Gamle-
Erik på overhøring. Det var ingen annen hjemme enn mor hans, og hun sa hun aldri hadde hørt tale
om noen landskyld, han fikk komme igjen en annen gang.
"Ja, kom til meg imorra!" sa han; det mente han skulle bli løgn; hadde han kommet dit, fikk han bli
der, og landskylden skulle han ha med, han hadde tid til å vente. Men da han hadde ett opp nisten