Last ned… - Martin Bekkelund

sitter," sa trollet; "du får ikke slenge bort jernstauren min." - "Ja ja, så får du vel ha den igjen da," sa
Askeladden; "men kanskje du hadde bedre hug til at jeg skulle slenge deg opp til månen en
vending?" sa han. Nei, det ville ikke trollet heller.
"Ja, men blindebukk! har du ikke hug til å leke blindebukk?" sa Askeladden. Jo, det kunne være
snodig nok, mente trollet; "men du skal gå først," sa han til Askeladden. "Å ja, gjerne det," sa
gutten; "men det greieste er at vi teller, så slipper vi å ha noe å græle om." Ja ja, de fikk da det. Og
så kan en vite at Askeladden laget det slik at trollet fikk bindet om øynene og kom til å gjøre den
første reisa. Men der skulle du sett blindebukk; hei! de fór omkring i skogkanten; trollet røk og
rente mot stubbene, så føsken føk og det knaket etter.
"Hau, hau, det skulle troll være blindebukk lenger!" skrek trollet, så illsint var det. "Bi litt," sa
Askeladden, "så skal jeg stå still og rope til du tar meg." Imens tok han en hampehekle og sprang på
den andre siden av tjernet, som det ikke var bunn i. "Kon nå, her står jeg!" skrek Askeladden. - "Det
er vel læger og skog?" - "Du kan vel høre her ingen skog er," sa Askeladden, og svor på det hverken
var stubber eller skog. "Kom nå!" Så bar det i veien igjen. Plump! sa det; der lå trollet i tjernet, og
Askeladden hugg ham i øynene med hekla, hver gang han fikk hodet over vannet.
Nå ba trollet så tynt for livet sitt at gutten syntes det var synd på ham; men først måtte han si fra seg
kongsdatteren og skaffe fram den andre, som han hadde tatt før, og love at folk og fe skulle ha fred;
så slapp trollet og krabbet hjem til berget sitt. Da var Rødreven kar igjen, kom ned av granen, og
tok kongsdatteren med seg opp til slottet, og truet henne til å si at det var han som hadde frelst
henne. Og så lusket han ned og tok imot den andre også, da Askeladden hadde sloppet henne inn i
hagen. Nå ble det slik glede i kongsgården at det hørtes og spurtes over land og rike, og Rødrev
skulle ha bryllup med den yngste kongsdatteren.
Ja, det var godt og vel; men det var ikke så vel enda - for rett som det var, så hadde trollet gått ned i
jorden og stappet igjen alle vannårene; "kan jeg ikke gjøre annet ugagn," tenkte han, "så skal de
ikke få vann åkoke bryllupsgrauten i." Det var ikke annen råd enn å sende bud etter Askeladden
igjen. Han fikk seg en jernstang som skulle være femten alen lang, og seks smeder som skulle gjøre
den gnistrende rød. Så kikket han gjennom nøkkelringen; da så han trollet like så godt under jorden
som over jorden, og kjørte så stangen ned igjennom bakken og ned etter ryggen på trollet, så det
luktet brent horn femten fjerdinger. "Hau, hau!" skrek trollet; "slipp meg opp!" Rett som det var,
kom han settende opp gjennom hullet og var oppbrent like til nakken. Men Askeladden var ikke
sen, han tok trollet og la det på en stang som var flettet med timian, og der måtte det ligge og si ham
hvor det hadde fått øyne fra, siden han hakket dem ut med hampehekla. "Jeg stjal meg en rånepe,"
sa trollet; "den smurte jeg vel inn med smurning; siden skar jeg den til som jeg ville, og satte den
inn med pumpespiker, og bedre øyne vil jeg ikke ønske noen kristen mann."
Så kom kongen og begge kongsdøtrene og ville se trollet, og Rødrev gikk så krepp og kry at
rumpen sto høyere enn nakken. Men så fikk kongen se at det var noe som blinket i håret på
Askeladden. "Hva har du der?" sa han. "Å, det er den ringen som datter di ga meg da jeg frelste
henne fra trollet," sa Askeladden. Og nå kom det for dagen hvordan alt var gått til. - Rødrev gråt og
ba for seg; men alt han låt og alt han gråt, så hjalp det ikke, han måtte i ormegården, og der sprakk
han med det samme.
Så tynte de trollet, og så tok de på å dundre og drikke og danse i bryllupet til Askeladden, for nå var
han basen. Han fikk den yngste kongsdatteren og halve kongeriket.
Så legger jeg mitt eventyr på en slede, og kjører det til deg, som bedre kan kvede; men kan du ikke
kvede bedre enn jeg, så skam få deg, for du laster meg.