Last ned… - Martin Bekkelund

Det blå båndet
Det var en gang en fattigkjerring som hadde vært på bygda og bedt. Hun hadde med seg en liten
gutt. Da hun hadde fått full posen, strøk hun nordover åsen og skulle hjem til bygda si igjen.
Da de var kommet et stykke opp i åslia, fikk de se et lite blått hosebånd som lå i kløvveien. Det ba
gutten om han fikk lov til å ta. "Nei," sa moren, "det kan være fanteri ved det," og så truet hun
gutten til åfølge seg.
Da de var kommet litt lenger opp, sa gutten han måtte gå av veien et stykke. Imens satte kjerringa
seg på en tømmertopp. Men gutten ble lenge borte; for da han var kommet så langt inn i skogen at
kjerringa ikke kunne se ham, sprang han ned der hosebåndet lå, tok det og knyttet det om livet på
seg; da ble han så sterk at han syntes han kunne løfte hele åsen.
Da han kom igjen, var kjerringa vill, og spurte hva han gjorde så lenge. "Du er ikke redd for tia du,"
sa hun, "enda det lir på kvelden. Du veit vi skal over åsen før det blir mørkt."
Så gikk de en stund, men da de var kommet midtveis innover åsen eller vel så det, ble kjerringa trett
og ville legge seg under en buske.
"Kjære mor mi," sa gutten, "får jeg lov å gå opp på dette høye berget her mens du hviler, og se om
jeg ikke kan se fram til folk?"
Det fikk han lov til, og da han kom opp på høygda, så han det lyste straks nordpå der. Gutten sprang
tilbake igjen og sa til kjerringa: "Vi får til å gå, mor, det er ikke langt til folk; jeg ser det lyser så
gildt tett nordmed her."
Hun opp, trev tiggersekken og ville med og se; men de hadde ikke gått langt, før de kom til et
tverrberg.
"Dette kunne jeg tru," sa kjerringa; "nå kommer vi ikke lenger; det er vel grommere å ligge her!"
Men gutten tok sekken under ene armen og kjerringa under den andre og satte oppetter med dem.
"Nå ser du det at det er ikke langt til folk; se der så gildt det lyser," sa gutten.
Men kjerringa sa det var ikke folk, det måtte være bergtroll, for hun var kjent på hele bjørneskogen,
og hun visste at det ikke fantes folk noen steds, før på den andre siden nord under åsen.
Da de hadde gått et lite stykke, kom de til en stor rødmalt gård.
"Her tør vi ikke gå inn," sa kjerringa, "det bor bergtroll her."
"Å jo, vi går inn; vi ser det lyser; der er nok folk inne," sa gutten, han gikk inn først og kjerringa
etter; men i det samme han lukket opp døren, dånte hun, for hun fikk se der satt en stor, svær mann
på krakken.
"God kveld, bestefar," sa gutten.
"Nå har jeg sitter her i tre hundre år, men det har ikke kommet noen som har hilst bestefar til meg,"
sa mannen som satt på krakken.
Gutten satte seg ved siden av mannen, og tok til å snakke med ham, som de var gamle kjenninger.