Last ned… - Martin Bekkelund

Da vi skulle gi oss i vei, begynte sir John igjen å gjette på hvor "de reindeer" kunne være; han
spurte Tor hvorhen han trodde de hadde tatt veien, og om det ikke kunne være mulig å møte dem,
for han skulle dog ha lyst til å skyte "et deer".
"Ja," sa Tor alvorlig, "det skal e seia deg, det kunn oss fel; når oss gjekk burtover Bråkdalshøé, trur
e nok du trefte døm ved Rondhalsen, nogon annan stan kjøm døm ikkje ned etter di leien døm tok
på. Men inna oss kjøm dit, er det svarte natté, og det er ikkje spøk å komå fram der på ljose dagjé,
og um natté kan du komå te brote av både hender og føter."
En slik tur i mørke natten hadde ikke sir John hug på, dertil hadde han hals og lemmer for kjær. Vi
tok altså ned på en annen kant av Bråkdalshø, gjennom en dal med frodig gressvekst og et rikt
blomsterflor, og gikk så en stund på fast gressbunn langs Vesle-Ula, en av de åene som kommer fra
Rondane. Tusmørket falt på og aftenstjernen steg frem. Snart hørte gressbunnen opp, og det bar ut i
urer med løs-sten som av og til ramlet ut i elven under føttene på oss, og stundom gjorde vi selv
følge med.
Disse avstikkere ut i det kalde elvevannet fikk sir John til å lette sitt hjerte i adskillige engelske
kraftuttrykk, som jeg i førstningen ikke kunne bare meg for å stemme i på norsk.
"Du tykjy det er slemt her nå du," sa Anders; "men du skull voré med oss ifjor etter Mikjilsmess. Da
skaut 'n Tor ein bukk, og den gjekk oss og somla og leitte etter millom haugom her, tess det to te å
snø og drive, så oss ikkje såg håndé for oss. Til sist kom oss ned i dalen ved elvé her, og datt i koll
for annakort steg oss tok. Best oss gjekk og vadde i snjoen og myrkre, bar det ut i elvé eller i koll i
urden, så oss slo børsa ned i steinan."
Sir John ble meget trett og utålmodig. Hvert øyeblikk spurte han hvor langt vi hadde igjen til "den
fordømte skutterhutt", og fikk i begynnelsen stadig samme svaret: det var "en god fjerding". Siden
minket det til "et lite stykke"; men det lot aldri til å ville ta ende. Til sist, efter en liten sving opp fra
elven, fikk vi røklukt i nesen. Nattkvarteret kunne ikke være langt borte. Men ennu måtte vi over en
bakkehelling, langs med en lav bergrygg og over en myr; så kom vi inn på fast gressbunn.
"Her er Uløyhytta," sa Tor.
Jeg skimtet ikke annet enn noen stenhauger og en fortsettelse av bergveggen. Men nede i veggen
ble det åpnet en liten dør eller glugge, og en sterk lysning sto ut; så gled der skygger foran lyset, og
et par mennesker kom frem.
"Det er nok fleire skyttare her," sa Anders. "Gu' kveld, Per, nå fær du fræmon! Det er 'n Per
Fuggelskjellé, ein tå døm som ha bygt hytta te væra ti um vinteren, når han ligg her etter rupun," la
han til for oss. "Og der er 'n Hans au - gu' kveld! Kom du tidsnok med kløvgampé?"
"E kom i lysé e, kar, og e ha pynta hytta og havt ny moså ti sengje; men 'n Per Fuggelskjellé kom
for ei stund sia. E menu døkk ha skoté ein bukk? e tykjy 'n Tor bær på eit par hønn."
"Gud fordumme de folk og deres hutter!" kom det fra sir John; "her er kanskje plass til tu nu vi er
seks. Jeg husker Bilton taler om et sådant fordumt hull i sin bok om Norge."
Jeg ydmyket meg og krøp inn. Døren var nok lav, men det var da bedre inne enn ute på fjellet i
mørke og nattekulde. Det var varme på gruen. Det så riktig lunt og dukkestueaktig ut derinne.
Jeg satte meg på brisken. Den sto foruroligende nær peisen og tok opp hele lengden av veggen midt
imot døren. Det var fylt rensdyrmose og lav på den, og Hans hadde forsynt den med et laken, en
uhørt luksus i Uløyhytten, og med kappene våre. Av stokkverk var det ikke meget i hytten; bare