Last ned… - Martin Bekkelund

"Når skulmestern fysst tek te, er det ingen ende på remsom både utu bibelé og anna preik," sa Brit.
"Men stakkars mann, han ska nok væra bra sturin nå; det lyt væra stusleg å brenne einsleg, som ei
feitved-stikke."
Det varte ikke lenge før følget fra Tors seter kom efter. Jenten var kjernesunn og rød og hvit; hun
hadde et livlig ansikt, og en trivelig figur. Ut av det åpne, djerve ansiktet på gutten lyste det også
frisk, ufordervet natur. Den tredje i følget vr skolemesteren; han var ikke stort over tredve år, men
ansiktet var skrukket; det skyldes visst hans iherdige strev med å gi seg en verdig mine. Drakten
fortalte om det samme, den også; den skulle skille ham ut fra bøndene; han gikk i en sortbrun kjole
med uhyre lange, spisse skjøter, om halsen et hvitt halstørkle og store fadermordere, oventil tagget
med "egger". På høyre siden av brystet sto det frem en veldig kul; jeg trodde først at den kom av en
gevekst, men hørte siden at det var et digert blekkhus han alltid førte med seg. Hans hele fremtreden
gjorde et meget ubehagelig inntrykk. Fjellbondens vitebegjærlighet og likefremme, naive spørsmål
var her blitt til påtrengende, halvdannet spørresyke; og for hvert spørsmål han kom med, så han seg
omkring som han sto midt iblant "den usæbede ungdom" i Vågå. Han snurpet sammen munnen med
et smil, som spurte: "Er det ikke godt sagt? Åjo, jeg kan nok føle slike folk på tennene!" En flom av
nærgående spørsmål veltet ut over oss, alt i en oppstyltet efterligning av foreldet boksprog, men inn
imellom plumpet uforvarende djerve ord og vendinger fra Gudbrandsdalsmålet.
Hittil hadde jeg svart skolemesteren; men nu tapte min reisefelle tålmodigheten, han var mer
ømtålig enn jeg, og det brast ut av ham på hans morsmål: "Gud fordømme denne mann, og hans
øyne og hans munn og hans uforskammethet!"
"Å," sa skolemesteren med en mine som om han hadde fått bukt med et reguladetristykke, da han
hørte det fremmede målet. "Å," sa han, "nu kan jeg sandelé formerke det er reisendes menn fra
fremmede lænder. Måhende fra Engeland eller Frankrig, eller muligens fra Spanien; ti her var en
greve derifra ifjor."
"Å nei da, skolemester," svarte jeg; "De kan nok høre at jeg er norsk, men min kamerat, sir John
Tottenbroom, er fra Engeland."
"Ja-så nå - så denne verdige mann er fra det britaniske rige?" sa skolemesteren og så seg omkring,
for å gjøre oppmerksom på den kunnskap i geografien han nu aktet å legge for dagen. "Er han reist
hertil vannveien over det betydelige hav som kalles Nordsøen, eller har han reist landveien gjennom
Frankrige, Holland, Tyskland, Danmark og Sverige, og hvilke ærender har han her i dette land -
med forlov, at jeg er så nåsavis at spørge?"
"Spør bare, skolemester," sa jeg, "Deres første spørsmål kan jeg svare på. Han er kommet
"vannveien" over Nordsjøen. Men om hans ærend får De spørre ham selv."
"Da bli du sakte klok, skulmester, han javla vel berre englis," sa hans medbeiler, den duknakkede
gutten, som hadde satt seg ned og røkte på en liten merskumpipe med sølvlokk, hornrør og slange
av kobbertråd.
"Ja, var han enda det tyske sprog mektig," sa skolemesteren overlegen, "så skulle jeg nok tale ham
til; ti deruti er jeg noget befaren - jeg haver studeret Geddikes læsebog og Hübners geografi i dette
sprog."
"Tal bare til ham på tysk, skolemester," sa jeg, "han kan nok svare på samme sprog."
"Damn you," brast det ut av sir John; så ergerlig han var, kunne han ikke bare seg for å le over
skolemesterens forlegne oppsyn.