Last ned… - Martin Bekkelund

Men Peik hadde fått visst dagen da han skulle komme, og sa til søster si at hun skulle sette på
veiksteinsgryta med en dråpe vann i. Med det samme kongen kom, rev Peik gryta av varmen og inn
på stabben med den, og kokte graut på huggestabben.
Kongen så på dette, og ble så rent opp i under at han glemte det han kom etter.
"Hva vil du ha for den gryten?" sa han.
"Jeg kan ikke være av med den," sa Peik.
"Hvorfor kan du ikke det?" sa kongen; "jeg skal gjøre rett og riktighet for meg," sa han.
"Jo, den sparer meg både bry og penger, både skogleie og huggelønn, både kjøring og føring," sa
Peik.
"Det er det samme, jeg gir deg hundre daler," sa kongen; "nå har du narret av meg hest og sal, og
biksel på kjøpet; men det får gå for det det er, når jeg får gryten," sa han.
Ja, så fikk han ha den da, sa Peik.
Da kongen kom hjem, ba han fremmede og laget til gjestebud; men maten skulle de koke i den nye
gryta, og den tok han og satte midt på gulvet. De fremmede trodde kongen ikke var riktig vettug, og
gikk der og dyttet til hverandre og lo av ham, og han gikk omkring gryta, og kaklet og kaklet, og sa
alt i ett: "Ja ja, bi bare litt; ja ja, bi bare litt, nå koker det snart." Men det ble ingen kok. Så skjønte
han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine og lurt ham igjen, og så ville han avsted og drepe
ham.
Da kongen kom, sto Peik ute ved låven.
"Ville hun ikke koke?" sa han.
"Nei, hun ville ikke det," sa kongen; "men nå skal du unngjelde for det," sa han, og ville fram med
kniven.
"Det skal du få meg til å tro," sa Peik; "for du tok ikke stabben."
"Skal tro det ikke er løgn du farer med?" sa kongen.
"Det er stabben det står på; hun koker ikke uten -" sa Peik.
Hva han da skulle ha for den?
Tre hundre daler var den vel verd; men for hans skyld fikk den gå for to, sa Peik.
Så fikk han stabben og reiste med, og ba fremmede og laget til gjestebuds, og satte gryta på stabben
midt inne i stua. De fremmede trodde han var blitt både tull og tosk, og de gikk der bare og gjorde
narr av ham, og han kaklet og kaklet om gryta, og sa rett som det var: "Bi litt, nå koker hun, nå
koker hun snart"; men det ble ikke mere av det på stabben enn på bare gulvet.
Så skjønte han at Peik hadde vært ute med narrestikkene sine denne gangen òg. Han rev seg i
luggen og ville avsted på flekken og drepe ham, og nå skulle han ikke spare ham enten han låt vel
eller ille.