Last ned… - Martin Bekkelund

fire i været på én gang, snart slo de kåte ut med bakføttene, så lenden sto høyt opp i luften, og
issprut og sneklumper føk og røk omkring dem.
"Detta va nogo te leik," sa Anders og lo. "Døm leik og sprett så oss ser både sol og måne under
føtom på døm."
"Da bli det ilt vær;" sa Tor; "når reinen leik seg, er det støtt mot ilt vær."
Leken varte ved og ble villere og villere; sprangene og stillingene ble så dristige og pussige at vi
måtte le høyt. Men midt under leken kom den ene bukken like imot oss i fullt sprang. Flokken efter.
"Pass på nå, hald like på bringkøill'n hell bogen!" hvisket Tor; men knettet av hanene på våre rifler
sa ham at den først påminnelsen var overflødig. Hånden skalv og hjertet stormslo: om noen
sekunder ville den store bukken være på skudd. Men da den nærmet seg fonnkanten, fløy en sjovåk
opp av uren. Et sekund sto både bukken og hele flokken som naglet til stedet med tilbakekastet hode
og kneisende horn, og stirret opp mot falken, som seilte avsted med et vilt skrik. I neste nu kastet de
rundt som en vind, og fór i flokk og følge bortover fonnen, fulgt av en pipende riflekule.
"Å, det var for langt. Detta va å kaste bly i været," sa Tor.
Sir John hadde valgt seg et annet mål; i avmektig harme rettet han sitt skudd mot den uskyldige
årsak til flukten. Men den stolte fuglen gjorde bare et slag med vingene og seilte rolig videre over
hodet på oss.
"Dæ' va fel von te råkå denna!" sa Anders og lo.
For å få friere utsyn gikk vi lenger frem. Flokken kom igjen til syne på en annen høyde. Tor fulgte
den oppmerksomt med øynenen. Da den ble borte bak rygningen, sa Anders:
"Denna fuggelen er støtt i vegen her på fjellé; hadde ikkje han vore, så hadde hopen komé beint
imot oss."
"Det kunn fel hende, oss trefte'n enda, før solé går ned," mente Tor.
Vi satte oss og hvilte, mens sir John brummet og undret seg over at renen kunne bli skremt av så
lite.
"Så lite?" sa Tor. "Han legg på sprang, berre det flyg ein sjosporv millom steinom og kvitra, og
berre det sprett upp ein fjellhara, så bær det avsted med 'om som det skull gjelde liv og daue."
Sir John kom med tusen gisninger om hvor renen vel kunne være nu, av og til krydret med et
forbitret utbrudd om slike skadefugler. Så tok han på åunderholde seg med Tor, som for noen år
siden hadde fulgt en slektning av ham på et par uheldige rensdyrjakter her oppe, en viss Bilton,
forfatter av en stor bok om jakten og fisket i Norge. I den anledning fortalte han om et merkelig
uhell han selv hadde hatt, den eneste gangen han hadde vært i hold med en rensdyrflokk. Det var på
Bergensfjellene. Han og et par andre engelskmenn skjøt, dyrene ble skremt og satte over nyisen på
et vann. Sir John og hans kamerater forfulgte dem til isen brast. Men skytterne som var med, satte
livet på spill med å dra dem i land. Mens sir John fortalte på sitt kaudervelsk, og bakefter med
salvelse la ut om den katolske kirkestemning som grep ham når han ved aftentid var i fjellet, satt jeg
hensunken i det mektige rundskue foran oss.
Rondanes veldige masser lå i en stor halvrunding mot syd; i den tynne, gjennomsiktige luft så det ut
som de knapt var en halv mil borte. Midt i halvringen kneiste ruvende en enslig tind, Trollronden.
En sky sto foran solen og la skygge over den mektige gruppe, men toppene og eggene tegnet seg