Last ned… - Martin Bekkelund

Rødrev og Askeladden
Det var en gang en konge som hadde mange hundre sauer og mange hundre geiter og kyr; og mange
hundre hester hadde han og, og sølv og gull i store hauger og dynger. Men enda var han så
sorggiven at han mest aldri ville se folk, og enda mindre tale med dem. Slik var han siden den tid
yngste datteren hans kom bort. Ja, det var ellers ille nok der, om han aldri hadde mistet henne; for
det var et troll som gjorde ustell og ustyr der støtt, så det mest ikke var kommende til kongsgården
for folk; rett som det var, slapp han ut alle hestene, så de tråkket ned åker og eng og åt opp kornet;
rett som det var, rev han hodet av kongens ender og gjess; somme tider drepte han kyrne på båsen,
så drev han sauer og geiter over åsen, og hver gang de skulle ta fisk i dammen, var den jaget på land
all sammen.
Men så var det et par gamle folk som hadde tre sønner; den ene hette Per, den andre hette Pål, og
den tredje kalte de Espen Askeladd, for han lå og karet i asken støtt.
Det var gjeve gutter, men han Per, som eldst var, skulle nå være den gjeveste, og så ba han far sin
om han fikk lov til å reise ut i verden og friste lykken.
"Ja, det skal du få; sent er bedre enn aldri, glunten min," sa kallen. Så fikk han brennevin på flasken
og niste i tasken, og så tok han foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han hadde gått en
stund, kom han inn på en gammel kjerring som lå ved veien. "Å, kjære glunten min, gi meg en liten
matsmule i dag," sa kjerringa.
Men Per han så knapt til siden, han slengte bare på nakken og gikk sin vei.
"Ja, ja," sa kjerringa, "gå du, du skal få se det går som det går," sa hun.
Per gikk langt og lenge og lenger enn langt, til han kom fram til kongsgården. Der sto kongen i
svalen og ga hønene mat.
"God kveld, gud signe jer," sa Per. "Tippe tippe tippe, tuppe tuppe - --!" sa kongen og strødde både i
øst og vest, og vørte ikke han Per det grann.
"Ja, stå der du og strø korn og kakl hønemål til det blir en bjønn av deg," sa Per ved seg selv; "du
skal nok være fri for at jeg skal tale til deg," mente han, og så gikk han inn på kjøkkenet og satte seg
bortpå benken som en annen storkar. "Hva er du for en illgutt?" sa kokka, for Per hadde ikke fått
skjegg enda. Dette syntes han var spott og spe, og så tok han på å denge kokketøsa; men rett som
det var, kom kongen og lot dem skjære tre røde remmer av ryggen på ham; så strødde de salt i såret
og lot ham gå hjem igjen samme veien han var kommet.
Da Per vel var kommet til hus, ville han Pål ut. Å ja, han fikk også brennevin på flasken og niste i
tasken, tok foten på nakken og lakket nedover bakken. Da han kom et stykke på veien, traff han
kjerringa som ba om mat; men han strøk forbi og svarte ikke engang, og på kongsgården gikk det
ikke et hår bedre med ham enn det hadde gått han Per. Kongen sa "tippe tuppe", og kokketøsa kalte
ham en uskikkelig bånsunge, og da han ville banke henne opp for det, kom kongen med
slakterkniven og skar tre røde remmer og strødde ildmørje i, og sendte ham hjem igjen med sår
rygg.
Så krøp Askeladden opp ifra grua og tok til å ruske på seg; den første dagen ristet han av seg asken,
den andre vasket og kjemte han seg, og den tredje kledde han seg i kirkepynt.