Last ned… - Martin Bekkelund

Gutten syntes det skulle være løyerlig å komme etter og se hva hun hadde for seg der, for han syntes
hun sa: "her opp og her ned til mønsås." Så tok han hornet under steinene i skorsteinen og smurte ei
vedstikke. "Her opp og her ned til mønsås," sa han, og så fór han opp og ned imellom skorsteinen
og møningen på huset heile natta, og slo mest i hel seg, fordi han hadde mishørt. Sia fekk han
teneste der, og om kvelden årsdagen etter satt han og gjorde og la seg til å sove på benken, og såg
fælt fram for seg med åpne øyer. Rett som det var, tok kjerringa fram hornet i skorsteinen og smurte
limen, og så fór hun opp igjennom pipa igjen. Gutten la merke til hvor hun gjømte hornet, og da
hun vel var reist, så tok han avsted, og de såg aldri mer hverken til gutten eller sleden. Den garden,
som dette var på, den hette Kjæstad, og Kjæstadhornet er namngjetent den dag i dag er. -
Men så var der ei kjerring på en gard på Dovre, som også var trollkjerring. Det var en julekveld.
Tjenestejenta hennes holdt på å vaske et bryggekar. Imens tok kjerringa fram et horn og smurte
limen, og med det samme fór hun opp igjennom pipa. Jenta syntes det var fælt til kunst, og tok og
smurte litt av smøringa på karet. Så reiste hun også avsted og stanste ikke, før hun kom til Blåkolls.
Der møtte de en heil smale med trollkjerringer, og Gamle-Erik sjøl, og han prekte for dem, og da de
hadde gjort fra seg, skulle han se dem over, om de hadde møtt alle. Så fekk han se denne jenta, som
satt i bryggekaret; henne kjente han ikke, for hun hadde ikke skrevet seg inn hos ham. Og så spurte
han kjerringa, som hun var med, om hun ville skrive seg inn. Kjerringa meinte det. Gamle-Erik ga
da jenta boka og ba henne skrive i den; han meinte, hun skulle skrive navnet sitt. Men hun skreiv
det som skolebarna på landet pleier skrive, når de prøver penner: "Den som meg føder, det er Gud, i
Jesu navn," derfor fikk hun beholde den, for Gamle-Erik var ikke kar til å ta den igjen. Men da blei
det larm og styr på fjellet, må vite. Trollkjerringene tok pisker og slo på det de hadde å fare på, og
med det samme satte de avsted bort igjennom vær og vind. Jenta forsømte seg ikke, hun tok også en
pisk, slo på bryggekaret og satte etter dem. Ensteds var de nede og kvilte på et høgt fjell. Nedafor
var der en brei dal med et stort vatn, og på den andre sida av den var der et høgt fjell igjen. Da
trollkjerringene hadde kvilt ut, slo de på og fór over. Jenta undres på om hun også skulle komme
over. Til sist slo hun på og kom over til den andre sida hun også, og det både godt og vel.
"Det var fanden til sprang av et bryggekar," sa hun, men med det samme mista hun boka, og så falt
hun ned og kom ikke lenger, fordi hun hadde talt og kalt på han, enda hun ikke var innskrevet.
Resten av vegen måtte hun gå og vasse i snøen, for friskyss fikk hun ikke lenger, og det var igjen
mange mil." -
"Det kan være løyerlig nok å reise med trollkjerringene på kosteskaft og bryggekar," sa jeg. "Men
det må være slemt iblant, for nordenvinden faller skarp til værs, og en kan knekke nakkebenet, før
en vet av det. Da er det bedre ved kirketårnmøtene; der kan man jo få se dem, når man setter seg på
en oppskåret gresstorv, er det ikke så, Per graver?"
"Nei, en skal ikke sitte på en grastorv," sa graveren belærende; "men en skal stå med en grastorv i
været på hver hand, og den skal være oppskåret rangsøles, og salmeboka skal de ha på brystet og tre
byggkorn i munnen, og det ene korn betyr Vårherre, og det andre hans sønn, og det tredje den
Helligånd. Og når en lager seg til på den måten, da tør hverken Gamle-Erik eller trollkjerringene
yppe seg. Hadde han gjort det, en mann jeg har hørt tale om, hadde han kanskje sloppet bedre fra
det. Ja, han slapp fra det likevel på en vis; men det var med nesa og begge ørene, som de sier.
Denne mannen hadde fått spurt at trollkjerringene holdt slik leik og styr og sånn rumstering i
kjerketårnet om helgekveldene. Der syntes han han skulle ha lyst til å være med, og så gikk han opp
om julekvelden og satte seg i en krok. Han hadde nok med seg noe grastorv, men han har vel ikke
gjort det riktig, kan jeg tru. Rett som det var, så tok de til å komme: Den ene trollkjerringa fauk inn
igjennom tårngluggene etter den andre, noen på limer og noen på skuffer, noen på geiter og noen på
bukker og alle de underligste ting, som til kunne være. Og imellom alle disse var ei av