Last ned… - Martin Bekkelund

han opp, tok med seg en øks, lukket opp lokket på kisten, slo prestens mor for pannen med
øksehammeren, puttet osteskorpen ned i halsen på henne og slo lokket igjen.
Dagen etter kom presten og sa at han hadde fått annet sinn, han ville oppsette reisen til en annen
uke; kisten kjørte han med seg, og da han vel var kommet hjem, lukket han den opp og spurte:
"Mor, fornam I noe om klokkeren har tatt flesket mitt?" Moren svarte ikke, men lå og gapte med
osteskorpen i munnen, og presten ble bedrøvet, for han trodde hun var kvamnet i kisten, fordi han
ikke hadde boret noe hull som hun kunne puste igjennom, og så hadde han glemt å gi henne drikke
med. Nå måtte han ha bud til klokkeren igjen, og spurte ham om han kunne få ham til å begrave
henne i all stillhet. "Er hun kommet ille av dage da?" spurte klokkeren. Nei, det var hun ikke, sa
presten; men han syntes det var leit at hun var død så brått, og derfor ville han gjerne gi ham 10
daler, om han kunne få ham til å begrave henne i all stillhet. Nå, når han fikk 10 daler, sa klokkeren,
skulle han begrave henne, men han sa ved seg selv, "nå skal du ha igjen det peket du tenkte å gjøre
meg", tok så kjerringen, puttet henne i en sekk og gikk avsted med den. Da han kom hjemover, så
han det lå en kremmer og sov i solbakken, og en stor kramkiste sto ved siden av ham. Klokkeren
var ikke sen til å få opp kisten og klemme prestens mor nedi. En stund etter kom kremmeren til
klokkergården og spurte om de ikke skulle handle. "Nei," sa klokkeren, "jeg har ikke noe å kjøpe
for, men presten er rik; du får gå til ham." Han gikk til presten, og presten var straks villig til å
handle, men da kremmeren lukket kramkisten opp, og de fikk se den døde kjerringen, ble de så
redde at de nær var gått både fra vett og forstand begge to, og presten visste ikke noen annen råd
enn å sende bud etter klokkeren igjen.
"Men hvorledes var det, begrov du ikke mor?" spurte presten, da klokkeren kom inn.
"Jo visst begrov jeg henne," svarte klokkeren; "men hun er vel kommet ille av dage, siden hun farer
og spøker så." - Nei det var hun ikke, sa presten, men han dro seg ved det, og sa han syntes det var
leit hun skulle spøke, og så ville han gjerne gi klokkeren 20 daler, om han fikk ham til ågrave henne
ned i all stillhet. Ja, det ville klokkeren gjøre; så puttet han kjerringen i en sekk og dro avsted med
henne på ryggen igjen; men i prestegården hadde han hørt de skulle bake dagen etter, derfor gikk
han tilbake med kjerringen igjen om natten og stjal seg inn i bakstestuen, og i otta om morgenen, da
kvinnfolkene kom og skulle til å bake, sto prestens mor med begge nevene i deigtrauet som om hun
knadde. De skrek ende over seg, og ble så redde at de nær hadde mistet både vett og forstand, og
husholdersken løp like inn i soveværelset til presten, og skrek og ropte at de hverken torde røre mel
eller deig, før han kom og manet gamlemor bort, enten hun så skulle opp eller ned.
Men presten visste ikke noen råd, før han fikk snakke med klokkeren.
"Men hør, hvorledes var det, begrov du ikke mor da?" sa presten da klokkeren kom inn. "Jo visst
begrov jeg henne," sa klokkeren. "Men nå står hun ute og knar deig i bakstestuen," sa presten. "Ja,
ja, hun er vel kommet ille av dage, siden hun farer og styrer og spøker så," sa klokkeren. "Hm, hm,"
sa presten og kremtet, så syntes han det var leit hun skulle fare og styre og spøke så; han ville gjerne
gi klokkeren 30 daler, om han ville begrave henne i all stillhet, sa han. Klokkeren sa hun måtte være
kommet ille av dage, men det kunne være ham det samme når han fikk 30 daler, skulle han nok
grave henne ned. Ja, pengene fikk han, og la avsted med kjerringen igjen. Men om natten tok han
henne med seg, gikk inn i prestegårdsfjøset og skar hodet av storstuten til presten. Da han hadde
gjort det, stillet han stuten opp i båsen, og satte kjerringen på ryggen av den og ga henne en ljå i
hånden, som om det var henne som hadde gjort det av med den. Om morgenen, da budeien kom i
fjøset og fikk se dette oppstellet, ble hun så forferdet at hun fór mest like inn i sengen til presten og
skrek: "Far, far, hun gamle mor sitter i fjøset på storstuten og har skåret den i hjel; jeg tør ikke gå dit
og gi kyrne før far går ned og manger henne bort."