Last ned… - Martin Bekkelund

Klokkeren i bygda vår
Det var en gang en klokker i bygda vår; han var kjær etter alt det som godt og vakkert var.
Bygdefolket sa han hadde meste vettet i vommen; for enda han likte vakre jenter og kjerringer både
godt og vel, så likte han vel så godt god mat og godt drikke. "Ja, en lever ikke lenge av elsk og
sønnavind," sa klokkeren; det var ordtaket hans. Derfor holdt han seg helst til velstandskjerringene,
til dem som nylig var gift, eller til vakre jenter som skulle gifte seg til rikdom og gode gardmenn;
der var det best både for vakkert og lekkert, mente klokkeren. Det var ikke alle som syntes det var
gjevt å ha en slik matfrier; men det var de som tykte det var nokså gromt; for en klokker skulle da
liksom være litt mer enn en bonde.
Så var det en ung, rik jente som ble gift med grannemannen til klokkeren. Der smisket han seg inn,
gjorde seg godvenner med mannen, og enda bedre venner ble han med kjerringa. Når mannen var
hjemme, så låt han vel med ham; men når han var ved kverna eller i skogen, på fløting og til tings,
så sendte kjerringa bud på klokkeren, og så holdt de gjestebud og bedt lag, de to. Det var ingen som
skjønte dette, før tjenestegutten fikk været av det. Han syntes han fikk tale med husbonden om det
også; men det ville aldri høve riktig, før en gang de var i utenga sammen etter lauvkjerv. Der pratet
de både likt og ulikt om jenter og kjerringer. Mannen han syntes han hadde vel veidet da han fikk
den rike, vakre kjerringa.
"Gud skje lov og takk, hun er både bra og snill," sa han.
"Å ja, ja, hver mann er hjulpen med si tru," sa gutten; "men kjente du henne vel, så talte du ikke slik
bort i været. Vene kvinnfolk er som vind i varmt sommervær," sa gutten, "og elsk er ingen vilje, den
faller snart på en klokker og snart på ei lilje," sa han.
"Hva er det du sier?" sa mannen.
"Jeg har lenge tenkt jeg skulle tale om at det går en svart okse klauv om klauv og horn om horn med
den lyslette kviga i hagen din, jeg, husbond," sa gutten.
"En kan si mye på en sommerdag," sa mannen; "men ikke veit jeg hvor dette bærer hen," sa han.
"Ja, det var det," sa gutten, "jeg hadde tenkt å tale om at klokkeren er støtt og stendig hjemme hos
hu mor, og de lever som det var bryllup hver dag, og vi, vi får ikke gumlingene av godmaten
engang," sa han.
"Den som vil smake på alt, han får både surt og salt," sa mannen. "Jeg trur ikke ordet av det du
mener," sa han.
"Det er et underlig øre som ikke vil høre," sa gutten; "men det som en sjøl får sjå, det slipper en å
tvile på, og vil du lyde meg, så skal jeg gjerne våge ti daler på at du skal få trua," sa han.
Det ville mannen, ti daler ville han våge, om det så var hest og gård og hundre daler til.
Ja, det stykket skulle stå; "men en gammal rev er vond å veide," sa gutten; derfor skulle husbonden
gjøre og si som tjenestegutten ville. Når de kom hjem, skulle han si de skulle reise til elva og lense
tømmer, og hun skulle lage til niste til dem i røde rappet; det var best å passe på mens det var godt
vær; det kunne snart slå opp med et uvær. Ja, mannen sa så, og nisten var ferdig på timen. Gutten
spente hesten for tømmerdraget og reiste av gårde, men ikke lenger enn en halvfjerdings vei; der la
de seg inn på en gård og satte hestene etter seg; utpå kvelden gikk de tilbake igjen. Da de kom
hjem, var døren stengt.